Skogvokteren som fullførte sist
- Du kan løpe med håndsag, men ikke med motorsag, sier Irvin Kilde til meg entusiastisk. Det er et døgn til Skogvokteren Ultra starter.
Tekst og foto: Bjørnar Eidsmo
Jeg har kjørt ned til Porsgrunn med Hans Kristian Smedsrød. Ja, det er han som mikser podcaster raskere enn sin egen skygge, og tar Grefsenåsen i tre steg. Nå sitter vi på Øya Spiseri ved kanten av Porsgrunnselva. Vi får servert pizza av en hyggelig servitør. Når skjedde det meg sist?
Under koronavåren 2021 føles det som å leve et luksusliv. I Oslo er det akkurat blitt åpnet for å ha noen flere på besøk hjemme, men butikker og restauranter er fortsatt stengt der.
Hovmesteren har plassert oss på små bord to og to med god avstand. Rundt oss sitter blant annet Tobias Dahl Fenre, Stian Tveten, Simen Nordby og Irvin Kilde. Dette er noen av ildsjelene fra Grenland Ultra Runners. Grunnen til at Irvin gir meg råd om løping med sag, er at han har vært med og rydde konkurranseløypa for trefall.
- De største trærne måtte vi la ligge da håndsaga ble et for puslete verktøy, sier Irvin.
Å komme seg over trefall er jo bare gøy, tenker jeg og mimrer om hinderløpingen jeg har i Lillomarka. Jeg har glemt at under en ultra-distanse er ikke alltid kroppen like smidig. Et slikt trefall skal senere vise seg å bli fatal.
Tobias sitter et par 2-metere til venstre for meg. For noen er han kjent som smøresjefen til skiskytterlandslaget. Andre kjenner han kanskje som vinner av Rondane 50 i fjor, eller som “Årets ultraløper 2020”. Nå er han aktuell som sjefsdesigner av ruta vi skal løpe i morgen.
- Jeg tror du kommer til å like løypa Bjørnar, sier han og sikter da på mitt hjerte for gøyal sti.
- Ruta er variert. Omgivelsene fornyer seg nærmest for hver mil, følger Irvin opp.
Løpegrunnlaget mitt er snevert for en ultra
En titt på Strava forteller meg at Tobias løper 160 km i uka for tiden. Selv har jeg løpt 160 km fordelt på de siste fem ukene. Det er lite med tanke på å herde løpemusklene for et så langt løp som dette.
Grunnen til at jeg har løpt lite er en rolig opptrapping etter en gøyal vinter på ski og brett, at snø lenge har hindret langturer i Lillomarka der jeg trener, og at grussykling også har vært på programmet i det siste. Mange unnskyldninger der altså. Så hvorfor i alle dager velger jeg å stille på dette løpet såpass dårlig forberedt?
“Er det noen Sky Blazere som tør å komme ned og konkurrere mot
oss i Grenland Ultra Runners?”
Jeg husker det knapt selv, men ved nærmere ettertanke var det noen ord som traff meg i midten av januar 2021. Det skjedde da jeg lyttet til en episode i podcasten “Nå er det alvor” med Hans Kristian bak spakene.
Tobias er dagens gjest. Han forteller om sin begeistring for ultramiljøet.
- Miljøet er ikke så sentrert rundt de beste. Folk er opptatt av selve turen, det å være ute, og å oppleve ting i naturen sammen med dem du deler stien med, sier Tobias.
Dette kjenner jeg meg igjen i. Han har min fulle oppmerksomhet. Så får Tobias spørsmål om hvilke planer han har for 2021.
- Først og fremst skal vi ha et løp i Grenland som heter Skogvokteren. Det er et ideelt løp. Det er ingen påmeldingsavgift, ikke noe t-skjorte og ikke tidtakersystem. Du må ta tiden med klokka selv. Du får en GPX-fil, så møtes vi, så bare har vi det fett.
Ørene mine spisses.
- Jeg tenkte jeg skulle utfordre noen, for eksempel Sky Blazers. Er det noen der som tør å komme ned å konkurrere mot oss i Grenland Ultra Runners?, spør Tobias Dahl.
Såpass ja. Han har meg på kroken. Dette blir fangst. Frem med hoven. Selvfølgelig skal vi ta den utfordringen! Jeg finner nettsiden til Skogvokteren Ultra og melder meg på. Deretter varsler jeg løpevenner i Sky Blazers om utfordringen. Responsen er tre “liker”, men ellers hører jeg ikke noe mer.
Vinteren går sin gang. Snøen laver ned. Splitboard i fjellet og fyrstikkski i marka prioriteres. Jeg løper lite, og glemmer helt konkurransen jeg har meldt meg på.
Seks uker senere scroller jeg meg gjennom en facebookgruppe jeg er med i. Da ser jeg mitt innlegg om Skogvokteren fra tidligere. Du store alpakka. Har jeg meldt meg på et så langt ultraløp allerede 1. mai?
Samtidig går ikke alvoret helt opp for meg. Jeg sjekker ikke hvor mye stigning løpet er. Distansen oppfatter jeg at er 80 km, og dermed ikke så mye lenger enn 60 km slik som KRSUltra.
Usikkerheten sprer seg før konkurransen
Snøen starter å smelte og jeg trapper opp løpingen. Jeg må ta det gradvis for å ikke gå på en smell. Mye snø i nærskogene gjør at turene som regel blir ganske korte. Å løpe på mølle har jeg ikke tilgang til, og det frister egentlig ikke. Asfaltjungelen burde jeg nok brukt i denne perioden, men det er Lillomarka som trekker det lengste strået.
Da det kun er tre uker til konkurransen er jeg usikker. Koronaviruset spretter fortsatt hit og dit i hovedstaden jeg bor i. Det er anbefalt å holde seg i hjemkommunen, ja nærmest under sofaen, og der holde kun hybelkaninene med selskap.
Jeg er forsiktig og treffer nesten ingen innendørs. Vil det utgjøre noen fare om jeg løper alene i en annen skog en dag? Sannsynligvis ikke. Er løypa interessant nok til å slite seg ut i et ultraløp? Vet ikke. Kan jeg lene meg på at en kombinasjon av langrenn, topptur, sykkel og løping holder til å fullføre? Aner ikke. Blir det gøy? Tja.
Arrangørene av Skogvokteren informerer om de har funnet en løsning der deltakernes start spres over et døgn. Maks fem personer kan starte pr halvtime. Det kommer ikke til å være noe annen tilrettelegging. Smart og nødvendig, men blir det for ensomt?
10. april, tre uker i forveien, kjører jeg en dagstur til Porsgrunn for å ta en titt på løypa. Jeg velger å teste de første 10 kilometerene. Hvordan naturen er har for meg mye å si for opplevelsen. Omgivelsene er fine, men våren har ikke kommet så langt. Løvskogen er fortsatt brun og grå. Glatt søle etter snøsmelting gjør at jeg to ganger hyler og såvidt unngår å havne på ryggen. Noen blåveis skaper samtidig en fin kontrast der de titter frem her og der. Kanskje det blir grønnere og mer fargerikt på konkurransedagen?
På vei hjem kjører jeg innom Mølen sør for Larvik. Jeg har surfet på Salstein like ved flere ganger, men aldri vært akkurat der. Området er annerledes enn alt annet jeg har sett. Værharde furuer biter seg fast. Tusenvis av rundslitte steiner ligger spredt overalt. Så kommer jeg over en utstilling med flere av steinene. På den første steinen ser jeg et skilt som får meg til å glise stort. Det står at den er fra Sauland der jeg vokste opp. Nå forstår jeg at alle steinene har blitt fraktet med isbreen hit for tusenvis av år siden. Jeg går ned til sjøkanten. Å se utover havet frigjør tankene. Minner, drømmer, ideer og spørsmål dukker opp. Et av spørsmålene finner jeg ikke helt svaret på. Hvorfor delta på Skogvokteren dersom jeg ikke møter noen, eller er godt nok forberedt?
Det sosiale vendepunktet
Lørdagen etter sender Reidun Andreassen, en løpevenn som bor i Elverum, meg en melding:
”Hei! Skal du løpe Skogvokteren? Jeg har ei venninne som skal løpe. Jeg skal kjøre henne til og fra, og kanskje møte henne underveis med nye sko og stæsj. Si ifra hvis du vil sitte på og eventuelt campe sammen med oss. Jeg kan også ta med noe stæsj til deg halvveis hvis du trenger”.
Genialt! Å treffe andre løpere er jo gjerne halve gleden ved å delta i konkurranser.
Et par dager senere dukker det opp et problem. Jeg er på løpetur med noen venner i en eventyrskog nær Øvre Blanksjø i Nordmarka. Et furutre har en form der stammen danner en bue. Kan den brukes som en stol? Jeg faller for fristelsen og klatrer opp. For å komme ned igjen holder jeg rundt stammen, slipper meg ned en halvmeter og treffer bakken. Å lande baklengs på denne måten er unaturlig for kroppen. Jeg demper fallet feil, og en smerte jeg har fått før i nøyaktig samme situasjon sprer seg i venstre beinet. Jeg sier ikke noe om strekken til de andre rundt meg. Det er for flaut. Nå har jeg kun tre dager til å fikse problemet. Tøying, yoga, strikk og trykk med ball og fingre håper jeg vil løse det opp.
Dagen etter kontakter Hans Kristian Smedsrød meg.
”Halla! skal du til Skogvokteren neste helg?”, lyser det mot meg i innboksen. Hans Kristian ønsker å bli med nedover for å løpe og filme første del av løpet. Jeg forteller at han kan kjøre med meg.
Et par dager før start får vi vite at arrangørene har fått godkjent av kommunelegen at inntil 20 personer kan starte samtidig. Senere får jeg en melding fra løypeansvarlig Tobias:
”Vi er en gjeng fra Grenland Ultra Runners og noen andre løpere som tar en pizza på brygga i Porsgrunn fredag i 16 tiden. Prater litt skit og forbereder løpet. Hyggelig om du også stikker innom!”.
Fantastisk. Det som så ut til å kunne bli en ensom opplevelse der jeg møtte ingen, har nå snudd rundt. Akkurat det var også en viktig motivasjon i januar da jeg meldte meg på. Jeg hadde lyst å bli litt kjent med miljøet de hadde bygget opp i Grenland.
Løpeprat
Tilbake på Øya Spiseri dagen før løpet deler Stian Tveten historier fra sine erfaringer med Norseman og andre løp. Irvin forteller mer om eventyret som venter oss i løypa. Jeg oppdager at han er veldig dyktig til å beskrive naturen med ord som gjør at jeg lever meg helt inn i hva han forteller. Jeg forstår at han har et stort talent når det gjelder dette. Her er det lun humor og god fantasi. Skriver han tekster noe sted tro?
- Det kunne vært praktisk med en machete i baklomma noen ganger for å rydde sti, skyter Irvin inn i samtalen.
- Jeg har noen ganger med meg en grensaks for å rydde Stirsdagsløypa i Lillomarka i Oslo. En machete kunne nok vært praktisk for en del av mine sidespor, følger jeg opp.
Irvin har hatt ansvar for å organisere påmelding og lande avklaringer med kommunelege og lokalt byråkrati for godkjenning av start og mål i Porsgrunn sentrum. Første gang jeg jeg møtte han var under Blefjells Beste i 2016. Det var mitt første ultraløp. Han slo meg med 41 minutter der. Neste gang vi møtes var under KRSUltra i 2019. Der slo jeg han med fire minutter. Hvordan blir det denne gang? Det er jammen godt jeg ikke vet det der jeg sitter og gumler italienske pizzapølser for første gang på flere måneder.
Konkurransenerver og koronanerver
Etter etegildet kjører jeg til Olavsberget Camping noen minutter sør for Porsgrunn. Der blir det et hyggelig gjensyn med Reidun Andreassen som altså har invitert meg til felles camp. Jeg hilser på morgendagens løpemakker Frøydis Melhuus (18). De to trener sammen i Elverum. Reidun skal altså ikke delta, men hjelpe oss underveis ved å sette opp to stasjoner der vi kan ha dropbager og næring. Selv om dette er Frøydis sin første konkurranse har jeg forstått at hun er godt forberedt på alle måter. Hun har løpt mye mer enn meg den siste tiden. Vi får se hvor lenge jeg holder følge.
Campingplassen ligger idyllisk til ved sjøen. Jeg trenger en luftetur etter en dag med sitting. Reidun blir med på en gåtur. Noen fiskere prøver lykken på gangbrua over til Kattøya. Etterhvert hører vi musikk. En gjeng med ungdommer har fest i strandkanten. De danser på bordene og har det gøy. Det er lenge siden jeg faktisk har sett en fest. Det er rare tider.
- Er det greitt om vi går utenom?, spør jeg.
- Hva mener du?, spør Reidun.
- De er for mange samlet med tanke på hva som er lov nå, det ser ut til at de har drikket ganske mye og jeg vil gjerne slippe risikoen dersom de ønsker å prate med oss, sier jeg.
Jeg har også hørt at det er et smitteutbrudd under oppseiling i Skien kun en mil unna. Vi går ut av stien og rett opp lia. Reidun er sykepleier og er vaksinert. Selv er jeg vel nesten bakerst i vaksinekøen. Det har jeg full forståelse for.
Tilbake på fastlandet kommer flere ungdommer mot oss. De er også på vei til fest.
- Så fin du er på håret, sier en ung jente i det hun passerer Reidun.
- Takk!, svarer hun.
- She’s a keeper, sier hun til meg som kommer rett bak.
- Sant, men det er ikke min kjæreste. Jeg skal formidle det videre, sier jeg og ler.
Ungdom har mye positiv energi de gjerne vil dele. Jeg forstår godt at de har lyst å møte hverandre og ha det gøy.
På rusleturen kom plutselig konkurransenervene for fullt og dermed spørsmålene. Er jeg forberedt? Har jeg tatt for lett på konkurransen? Slike konkurransenerver virker skjerpende. Jeg vet de forsvinner når starten går i morgen tidlig, men det kan være stressende i forkant. Nå gjelder det å gjøre alt av klær og utstyr klart så jeg kan slappe av.
På campingen dukker snart også Kenneth Dæhlen opp. Kanskje har du hørt om da han i 2020 besteg Mount Everest via den drøyt én km lange heistraséen i Digeråsen hjemme på Rena? Han tok der 8848 høydemeter i løpet av 20 timer. Hvor mange turer opp og ned ble det tro?
Kenneth trener med Reidun og Frøydis. Nå har han kastet seg på Skogvokteren Ultra i siste liten. Jeg har møtt han én gang såvidt tidligere. Det var under Rondane 100 i fjor. Da var Kenneth der for å trene og se på løpet. Ved matstasjonen på Dørålseter etter 80 km var Kenneth der med flere venner fra Sky Blazers. Sigrid Kroken og Luca Roncoroni var to andre som satt rundt meg. Jeg slet med vonde bein da.
Å møte andre løpere som bryr seg når du har det tungt gir mye energi. Kenneth, Sigrid og Luca hadde jeg før dette bare hatt kontakt med gjennom sosiale medier. Med felles interesser føles det likevel som jeg kjenner dem. Dette er tre utholdende mennesker som gjør aktiviteter som inspirerer meg. Luca er vel dessuten den som gir meg mest positiv respons når jeg legger ut noe fra mine opplevelser. Han er faktisk på startlisten for morgendagens løp. Støtten fra de som var på Dørålseter, og en utfordrende kommentar fra lofotværingen Monika Kransvik, løftet meg opp og fikk meg på beina flere ganger under Rondane 100. Vil jeg trenge slik støtte i morgen? Og hvor skal jeg i så fall finne den?
Da vi starter kommer andre i mål
Kl 06:50 lørdag morgen er Frøydis og jeg klare foran rådhuset ved Porsgrunnselva. Jeg hilser på Tobias, Irvin og Hans Kristian. Så ser jeg en mann smile til meg. Han virker kjent.
- Er det Luca?, spør jeg.
- Ja, svarer han.
- Så hyggelig. Jeg har jo bare sett deg én gang, sier jeg.
- Ja, i Rondane. Vi har ikke fått snakket så mye sammen.
Vi avbrytes av at noe skjer bak ryggen vår. Rabalderet skyldes to løpere som dukker opp i startområdet. Det ser ut som de har løpt i mange timer alt. Vi forstår raskt at de faktisk er i mål. Starten har jo blitt spredt over et døgn. Disse to, som heter Lukasz Chlosta og Tomek Kalina, forlot Porsgrunn for nesten 15 timer siden. De har vært ute i hele natt.
- Løypa er teknisk ja. Særlig der det er snø, sier Tomek.
Dette er festlig. I det vi skal starte i en konkurranse på rundt ni mil, så kommer noen i mål som deltar i samme konkurranse. Noe slikt skjer vel bare under en koronapandemi.
Like før start i Porsgrunn.
- Tre, to, én - null!, roper en kar like etter.
Dermed er løpet igang også for oss. Det er perfekte løpeforhold. Underlaget er tørt, sola stiger på himmelen, det er lite vind og en fin temperatur. Frøydis og jeg starter roligst i gruppa. Det jeg ikke helt har forstått er at gruppa vår er den siste startgruppa, og inneholder dermed også flere av de raskeste deltakerne. Det handler om hvordan utnytte dagslyset smartest mulig.
På vei opp mot Årdalsåsen ser jeg at våren har kommet mye lenger enn da jeg var her sist. Bladene spretter og skogbunnen er dekt med hvitveis. Suverent. Dette vil gjøre løpet mer lystbetont.
Ned fra nordsiden av åsen passerer vi tre løpere. To av dem henger seg på. De neste minuttene blir vi litt kjent. De har aldri løpt en ultradistanse før. Han ene satser egentlig på bryting og fotball.
- Bilen min står ved 50 km, så dagens mål er å komme dit, sier han.
Jeg hører pusten hans gå ganske tungt, og tenker det er litt rart at de velger å holde vårt tempo, dersom de ikke trener så mye langdistanseløping.
- Vi kjenner ikke ruta, sier han ene plutselig.
- Har dere ikke ruta? Hvordan skal dere finne frem da?, spør jeg. Konkurransen er jo ikke merket, men følger blåmerket sti noen steder.
- Vi må henge på dere, eller bare prøve oss frem. Og han tredje lenger bak tror jeg vet hvor ruta går, sier brytern.
Denne tredje mannen er ikke å se.
- Kult at dere er med, sier jeg og tenker at de har en ellevill strategi.
Frøydis og jeg glir snart i fra sammen med en kar som heter Hans Petter. Han har bakgrunn fra orientering og har ruta på et kart fremfor å bruke GPS-klokke. Videre har han nesten ikke noe i drikkevesten, men han har visst hengt opp fem poser med mat og drikke langs løypa.
Da vi stiger oppover mot en kolle som heter Galten ser jeg flere urgamle trær langs stien. De er fulle av mose og strekker seg krokete et par titalls meter oppover. Kan det være eiketrær? Eik kan bli over 1000 år gamle.
- Se på dette flotte treet!, sier jeg til Frøydis og Hans Petter. De stopper også og må strekke halsen for å se helt til toppen. Vi ser at stammen er hul.
”Dette treet ble brukt som skjulested for våpen under 2. verdenskrig” leser vi på et skilt ved siden av treet. Kult.
I Oslo er nesten alle eiketrær borte da de bli brukt til å bygge skip. Ekebergsletta var visst tidligere en eikeskog. Nå er det bare ett eiketre igjen der. Samtidig har jeg lært at nye eiketrær kan dukke opp hvor som helst, så lenge det en nøtteskrike i området. Fuglen samler eikenøtter, og plasserer de overalt for å ha lager til vinteren. Et eksempel på hvordan det som lever i naturen trenger hverandre.
Underveis hilser vi på flere gamle skogvoktere som dette treet.
Det ene fatale feilsteget
Hans Petter siger i fra oss. Etter 28 km og en lang stigning når vi toppen av kollen Vealøs. Her er det et høyt tårn, nydelig utsikt og andre turfolk ute. Da vi løper videre er stemningen god. Nå skal det bli deilig å løpe nedover til Solvika Camping der Reidun venter.
Så skjer det noe kritisk. En bjørk ligger på tvers over stien i magehøyde. Frøydis stiger over. På andre siden er det snø og glatt. Hun kommer bakpå, sklir og stopper fallet med hånda i bjørketreet bak seg. Hun går et par steg, så ser jeg hun skjærer en grimase.
- Au!, sier hun behersket.
- Hvordan gikk det?, spør jeg.
- Jeg hørte et knekk, svarer Frøydis.
- Et knekk?, svarer jeg tilbake og kjenner pulsen stiger raskt. Her må det reageres.
- Gjør det vondt?, spør jeg.
- Det går fint, svarer Frøydis. Så ser vi at hånden allerede har hovnet kraftig opp. Det er heldigvis ikke noe blod. Skaden er lukket. En knekklyd tyder på brudd. Her trengs det støtte.
Jeg kikker rundt meg etter et tørt sted. Så ser jeg en bit av et berg som ligger åpent mellom den våte mosen. Frøydis setter seg der. Deretter finner jeg frem en selvklebende og elastisk bandasje. Slik bandasje er obligatorisk i UTMB-løpene. Med den lager jeg en enkel bandasje der to friske fingre støtter opp den det gjør vondt i.
- En lege bør sjekke dette nærmere, sier jeg og tenker at løpet hennes er over. Jeg sjekker hvor vi er på kartet med tanke på mulig behov for transport.
- Klarer du å fortsette så vi kommer oss ned til Reidun?
Frøydis kjenner etter.
- Det gjør ikke så vondt. Det skal gå fint, sier hun tappert.
Utrolig. Det gjør alt så mye enklere. Dermed kan vi starte å gå. Jeg ringer Reidun og forteller hva som har skjedd. Hun tar det hele med fatning, og mener det er store sjanser for at Frøydis kan fortsette med en slik skade. Det er gode nyheter. Snart løper vi forsiktig videre nedover gjennom skogen.
Ved Solvika Camping tar Reidun imot oss. Frøydis er nå i gode hender. Jeg finner frem dropbagen min, som egentlig er en plastkasse, med mat og utstyr. Næring etterfylles i løpevesten, og jeg finner frem andre løpesko. De nye VJ Ultra skoene viste seg å etterhvert bli litt for romslige, noe jeg også fryktet på forhånd. Da er det genialt å herfra bytte til de trofaste Hoka Evo Mafate 2 skoene mine. De har jeg allerede løpt over 900 km med i løp som UTMB.
Frøydis og meg ved Solvik Camping. Foto: Reidun Andreassen.
Frøydis har nå fått utvidet bandasjen slik at fingeren som er skadet også får støtte fra håndleddet. Det var lurt, og er noe jeg skal huske om noe lignende skjer en annen gang. Frøydis ønsker å fortsette. Reidun mener det skal gå helt fint. Jeg er imponert. Samtidig er Frøydis nå avhengig av hjelp for å etterfylle vann i drikkeflaskene og for å kunne skifte klær underveis. Dermed avtaler vi å holde følge videre.
- På neste stopp blir det grillpølser, roper Reidun etter oss.
Videre løper vi rundt Signalkulen, til Havretjern, opp til Skrehelle på 552 moh og deretter til Vestre Skrehelle på 522 moh. Dette området inneholder vernet gammel skog og er et av løpets vakreste steder syns jeg. Videre nedover er det tidvis bratt. Frøydis klarer seg fint og slipper mer opp nedover enn meg. Snart passerer vi en golfbane og løper videre på asfalt.
- Jeg kjenner ingenting, sier Frøydis til meg da vi har bikket 50 km og løper langs veien.
Hun er tydeligvis i storform og løper veldig lett. Jeg begynner å bære litt preg av distansen, men det går forsåvidt fint.
Etter noen lettløpte kilometer på vei dukker Reidun opp igjen med grillfest. Vi har nå tilbakelagt ca 54 km.
- Versego’. Her er det bare å forsyne seg, sier hun.
Jeg spiser en pølse og fyller på med næring fra dropbagen min.
- Er dere sikker på at dere vil fortsette?, spør plutselig Reidun.
Klokka er halv fem på ettermiddagen. Jeg kjenner i beina at de har noen mil innabords, men knærne kjennes fine. Formen er ok. Vi har vært ute i 9,5 time og har rimelig god fremdrift. Samtidig kan det bli natt før vi er i mål. Kanskje det er det Reidun tenker på. Vi startet sent sammenlignet med de andre. De løper dessuten raskere og er langt foran oss. Likevel, å stoppe nå, ser jeg på som helt uaktuelt. Her er det bare å dure i vei.
- Ja, vi må jo til mål. Hva tenker du Frøydis?, svarer jeg.
- Jeg vil videre, sier hun.
Skrehelle er et flott landskapsvernområde.
Den ensomme vandrer
15 km senere er jeg alene. Beina er ikke i slag. Det er klassiske vondter på gang i knærne, men jeg klarer å holde et visst tempo. Plutselig smeller det. Jeg merker at noe popper på hælen på venstre fot. I alle dager. Hva var det? Kan det ha vært en vannblemme som sprakk? Jeg har aldri fått vannblemmer på hælene på løpeturer før. Jeg setter meg ned, får av meg venstreskoen og drar av tåsokken. Se der ja. Amatøropplegg. Dette vil svi. Jeg har ikke med meg gnagsårplaster, men heldigvis har jeg en del kinetisk plaster og sportstape. Årsaken til fadesen må være de tre første milene med de litt for store VJ Ultra skoa.
Frøydis er nå langt foran meg. Like etter at at vi forlot pølsefesten til Reidun kom en bil i mot oss. Bilen bremset. Noen vinket. I passasjersetet satt en kar jeg dro kjennskap på. Det var Tor Håkon Larsen. Han vokste opp i Sauland slik som meg. Jeg har knapt sett han siden jeg flyttet derfra.
- Jeg måtte bryte på 65 km med vonde bein, fortalte han.
- Så synd. God bedring!, sa jeg uten å få flere detaljer.
Hvorfor brøt han så langt ut i løpet tro? Er det ikke bare 15 km igjen til mål derfra? Av uviss grunn har jeg tenkt at løpet er 80 km langt. Det er helt feil. Jeg har runda nedover. Arrangørene oppgir jo at løpet er 88 km.
Like etter satte Frøydis og jeg igang med løpets lengste stigning. Vi startet på 30 meter over havet og marsjet opp til Geitbuvarden på 525 meter over havet. Dette ble fordelt over sju kilometer. Videre ble det tydeligere og tydeligere at Frøydis ble sinket av meg. Vi holdt følge også over Langelandskollen før jeg sa til henne at vi lager en løsning der hun kan forsette alene. Reidun var da allerede i gang med å løpe mot oss fra mål. Da vi kom til neste bekk hjalp jeg Frøydis for siste gang med å fylle opp vannflaskene hennes. Siden hun ikke klarte å skru opp og igjen drikketutene med skadet hånd måtte dette holde helt til hun møtte Reidun. Deretter ønsket jeg henne lykke til videre før hun forsvant i godt driv nedover. Jeg så henne aldri igjen.
Nå sitter jeg alene på en stubbe og har fått plastret hælen. Vil dette holde tro? Jeg får på meg sokken og lirker på meg skoen. Så tar jeg noen prøvende skritt. Det svir noe helt forferdelig. Jeg har ingen erfaring med dette fra tidligere. Det går jo ikke an å fortsette slik? Jeg forsøker noen skritt til. Au, au, au. Så sjekker jeg kartet. Hvor er jeg med tanke på å få en taxi ut tro? En blå dott plasserer meg midt i skogen langt fra by og vei. Jeg ringer Reidun. Hun er jo sykepleier.
- Hei Reidun!
- Hei Bjørnar. Nå er jeg godt driv mot Frøydis. Gled deg til den siste delen av løypa. Den er lettløpt, svarer hun fornøyd.
- Så bra. Du, jeg har fått et gnagsår som svir helt vilt. Jeg har fått satt på noe sportstape, men har ikke med gnagsårplaster. Har du det med deg nå?, spør jeg.
- Hæ? Gnagsårplaster? Nei, det har jeg ikke, svarer Reidun.
- Tror du smertene går over slik at jeg kan løpe videre?, spør jeg. Jeg håper hun ber meg om å hoppe i en taxi ved neste mulighet.
- Ja, det er bare å fortsette, sier hun.
- Er det? Ok, takk. God tur videre!, sier jeg.
Når Frøydis løper med brukket finger kan jeg jo ikke pingle helt ut der jeg står. Jeg finner frem stavene for å avlaste skrittene noe, og forsøker igjen. Huttetu. Det svir godt, men snart blir jeg vant med det, og senere roer det seg heldigvis ned. Jeg klarer å få opp et slags marsjtempo med god hjelp av stavene.
Skogvokteren Ultra byr på nydelige stier slik som dette.
Det skal dukke opp flere problemer. Klassiske vondter i knærne hindrer meg nå i å løpe tross strøkne stier i enkelt terreng. Heldigvis går det fint å gå fort. Men hvor lang tid vil dette ta da?
Etter et parti uten stavbruk er jeg uforsiktig da jeg skal dra den ene staven ut igjen. Et mellomledd dras for langt ut slik at staven ikke kan brukes. For å reparere dette trenger jeg et verktøy. Det har jeg ikke. Det betyr at jeg har kun én stav resten av løpet. Herlig.
Tross endel motgang har jeg ikke lyst å gi meg. Det ligger en stolhet i å fullføre. Jeg vet at det kan friste veldig å gi seg underveis, men at en gjerne angrer etterpå. Så lenge jeg holder fremdrift må jeg bare ta et skritt foran det andre.
Jeg passerer flere fine vann. Ved Sollifjell er det en vakker utsikt mot søndre del av Norsjø. Fantekjerringkollen er også flott. På vei ned derfra blir det mørkt. Nærmer jeg meg Porsgrunn nå tro? Jeg har ikke satt meg godt inn i ruta. Fakta er at jeg ikke har passert Skien engang. Den byen ligger nå noen diskoskast lenger øst.
Nå er jeg tom for vann. Jeg kommer ned til bebyggelse, gater og litt trafikk. Det er en fin kontrast etter mye alenetid i skogen. Hvor er dette tro? Da jeg krysser en bro og slenger et blikk til høyre får jeg en overraskelse. Sluser her? Kult! Jeg drar frem mobilen og ser at jeg er på Skotfoss. Jeg er altså ved en del av Telemarkskanalen.
Klokka er nå 22:00. Jeg har vært ute i 15 timer. Da ser jeg det har kommet en melding. Det er fra Tobias.
”Hei. Alt bra med deg og dere?”, står det.
Når kom han i mål tro? Frøydis og jeg er kanskje de siste som er ute i løypa nå.
”Frøydis har følge med Reidun og er nok snart i mål. Mulig hun brakk noe i hånda allerede ved 30 km, men vi fikk bandasjert det og det gikk fint. Tøff og sprek dame. Vi holdt følge til 65 km. Jeg er nå på Skotfoss med bein som fungerer halvveis, men kommer meg til mål. Veldig flott opplevelse!”, skriver jeg.
”Så bra! Si fra om du trenger hjelp til noe! Vi er i området!”, får jeg tilbake.
”Kan du komme meg pizza, cola og transport til mål”, har jeg lyst å svare. Isteden sender jeg et bilde av utsikten fra Skotfossbrua med teksten: “Kult å se slusene”.
”Du er så rå!!!”, kommer det tilbake.
”Hehe. Takk. Bare å få hjemmekontorkroppen til Porsgrunn nå”, svarer jeg og legger Telemarkskanalen bak meg.
Slusene ved Skotfoss.
Meldingen fra Tobias og slusene blir et lyspunkt da det fikk meg til å tenke på noe annet. Den mørke skyen som har ligget over hodet mitt forsvinner. Det hjelper å vite at noen bryr seg om hvordan jeg har det. Det gir meg ny energi. Irvin skal også ha takk for å ta kontakt på samme tidspunkt, men det registrerer jeg ikke før tre timer senere.
Jeg passerer 75 km. Det at jeg ikke har satt meg inn i løypa skikkelig på forhånd er urutinert. Dermed har jeg ikke noen anelse av hva som venter meg videre. I mitt hode er jeg nå jeg veldig nærme Porsgrunn, og skal bare cruise inn blant bebyggelsen til mål. Det er helt feil. Skotfoss ligger på høyde med Skien. En funksjon på klokka viser estimert tid i mål. Denne sluttiden blir bare senere og senere hver gang jeg sjekker. Det kan da ikke være riktig at jeg skal bruke så lang tid på den siste delen? Jeg tror jo at ruta bare er ca 80 km. Realiteten er at jeg har 17 km igjen. I lunkent marsjtempo skal det bety mange timer.
Hver gang jeg kommer ut av skogen og inn på en vei drømmer jeg om at den skal lede meg rett til mål. Gang på gang drar ruta meg på ny ut i en annen skog. Kl 23 synker temperaturen. I mitt marsjtempo fryser jeg lettere. Heldigvis har jeg med en fôret løpejakke som jeg tar på meg. Solum kirke passeres. Deretter kommer jeg inn på noen åpne sletter. Det er øde, tomt og trist. Hvor ble det av byen? Jeg får en følelse av å være på Mars.
Tørsten trer frem enda sterkere. Jeg har ikke med drikkefilter. En regel jeg bruker for å unngå å bli dårlig er at vannet jeg skal drikke må renne. Det må heller ikke være beitedyr, dyrka marka eller bebyggelse over vannkilden. Skal jeg spørre Tobias om det finnes trygge drikkekilder nær meg? Nei, det blir sikkert vanskelig å forklare og nå trenger han søvn.
Jeg er nå også tom for næring. Synd at det er lenge til bærsesongen. Er det noe annet som kan spises rundt meg tro? Jeg finner ingenting. Urinstiktene mine for hva jeg kan spise i naturen er vannet ut gjennom flere århundrer.
Etter slettene kommer jeg til en skog med finer stier som varer og varer. Plutselig ser jeg at det glimter i noe. Er det en rennende bekk? Noen skritt senere ser jeg at det bare er en bitteliten pytt. Den er grunn. Vannet ligger stille. Overflaten er ikke helt blank. Jeg blir veldig i tvil, men tenker at jeg må prøve. Jeg skrur av lokket på en softflaske og fyller den et stykke under overflaten. Deretter setter jeg den til munnen og drikker. Ah…Digg!, tenker jeg i ca et halv sekund. Så slår alarmen inn. Dette smaker ikke bra. Jeg spytter alt ut igjen. For noen gufne greier.
I en naturdokumenter så jeg at det finnes biller i ørkener som får væske ved å stille seg på toppen av sanddyner tidlig på morgenen akkurat når det er dugg i lufta der. Nå må jeg være en slik bille. Jeg må fange dugg i lufta. Dugg er alt jeg har. Dugg er digg.
- Bjørnar, du er sterk, sier jeg til meg selv og rekker ut tunga. Den fanger ingenting. Eller, var det noe der?
Selvcoaching der jeg forsøker å snakke vennlig til meg selv kan hjelpe når motgangen vokser. Jeg kan ikke bry meg om det er en en ugle i en av granene over meg som stiller spørsmålstegn ved denne tobeinte skapningen som surrer rundt i skogen hans og mumler for seg selv.
Om fem uker er jeg påmeldt en hundre miles i Lofoten. Det fremstår nå som et komplett urealistisk prosjekt. Jeg er skuffet over meg selv. Tenk at beina sviktet nok en gang. Det kan da ikke være mulig å få kroppen istand til å et løp på 170 km på den korte tiden som gjenstår til start?
Jeg tenker det beste er bare å avlyse hele turen dit. Samtidig har jeg betalt for flyreisen dit. Alle bonuspoengene mine ble brukt for å få noe billigere billetter. Kanskje jeg kan dra opp, gå noen turer og heie litt? Eller kanskje jeg kan få endret billetten til deltakelse på 50 miles distansen? Uansett blir det en nedtur. Min store drøm er jo å fullføre det jeg ikke klarte i 2019. Å klare hele distansen til Lofoten Ultra-Trail 100 miles. Drømmen føles som den aldri vært så langt unna som nå. Ja, ja. Her og nå er det en fot foran den andre som gjelder. Så lenge det går fremover kommer jeg jo til mål til slutt. Jeg skal ikke gi meg.
Etter 18,5 time kommer jeg nok en gang ut av skogen og til bebyggelse ved Klyvevegen. Blir det lettgått vei til mål nå tro? 200 meter senere er jeg på vei inn i en annen skog igjen. Er det mulig.
Naturen her er annerledes. Det setter jeg pris på. Nå er det løvtrær rundt meg og en bekk som snirkler seg frem i et søk. Jeg tør ikke å drikke av den. Så skjer det noe rart ved Kverndammen. Hodelykten sveiper foran meg og fanger opp noe rart som skinner. Hva i alle dager? Er det en lysende elg i et tre? Og der er en bjørn. Og er ikke det et neshorn? Har det klikka fullstendig for meg nå? Jeg kopler på et par hjerneceller til. Det er jo en refleksløype. Alle de lysende dyrene i skogen skaper en veldig surrealistisk festivalstemning. Dette er det mest levende jeg har møtt siden en bil spant forbi meg ved Skotfoss. Det er nesten fire timer siden.
Eller vent litt. Der er det to reflekser som skiller seg ut. Det minner meg om noe jeg ofte ser jeg hjemme i Lillomarka. Jeg nærmer meg forsiktig. Mistanken viser seg å stemme. Nå ser jeg siluetten av et rådyr som ligger på bakken og ser på meg. Øynene til slike dyr reflekteres i lyset fra hodelykten. Jeg takker for selskapet med et nikk og fortsetter uten å skremme dyret opp.
Jeg kommer meg helskinnet ut av refleksskogen. Nå skifter omgivelsene til asfalt, gater og hus. Snart kommer til og med gangfelt, og en og annen bil. Å komme til Porsgrunnselva er noe jeg har gledet meg til veldig lenge. Jeg krysser brua og kjenner at her er det enda kaldere enn i skogen. Men nå er det snart over. Jeg biter tennene sammen og marsjer på de siste hundre meterne langs bryggekanten. Det er ingen andre å se noe sted.
Målgang, tomme tribuner og en varm bil full av godsaker
Så er det gjort. Jeg er tilbake foran rådhuset der det hele starten. Klokka er 02:30. Jeg har brukt 19,5 timer. Byen sover. Folk sover. Jeg er halvveis våken, kald, tørst og skrubbsulten. For at arrangørene skal slippe å bekymre seg når de våkner sender jeg en kort melding til Tobias: “I mål”.
Nå er det bare å komme seg til bilen. I det jeg krysser Rådhusparken hører jeg en kraftig lyd. Er det folk her likevel? Så ser jeg kilden. Det er en tapper veiarbeider som jobber nattskift med en liten dampveivals. Han har ryggen til og enser meg ikke. Det er det nærmeste jeg kommer en velkomstkomité i målområdet denne gang.
Det som skal skje videre har jeg gledet meg til lenge. Jeg finner frem mobilen, og åpner en app som gjør at jeg kan fjernstyre en viktig funksjon i Batmobilen. Det er egentlig bare en ganske vanlig elektrisk VW ID3. Noen minutter senere ser jeg min helt stå midt utpå Gamle Urædd parkeringsplass ved jernbanestasjonen. Det er som å møte din beste venn du ikke har sett på ett år. Jeg åpner bagasjerommet og finner først en tykk dunjakke som jeg tar på. Under bilen har Reidun lagt dropboksen hun tok med rundt i løpet for meg. Der finner jeg ungdomskilden, altså en stor flaske Farris med salte mineraler i, og setter den til munnen. Det smaker himmelsk. En banan trylles frem og klemmes nedpå. Så flekker jeg av meg alle de skitne klæne og tar på meg tørt ull, bukse og nye sokker.
Jeg setter meg inn i forsetet. Takket være appen på mobilen er bilen varmet opp på forhånd. Jeg skal hjem til Oslo, men er for trøtt til å kjøre med én gang. Jeg setter klokka på ring om en time og skrur setet så langt tilbake som det går. Jeg er sliten, men utrolig glad for å være her.
Skogvokteren Ultra utviklet seg til noe helt annet enn hva jeg hadde forventet. Løypa var fantastisk, men kroppen var ikke klar og herdet for utfordringene den hadde å by på. Nå har jeg mistet all motivasjon for å løpe lenger enn 60 km fremover. Det jeg ikke vet der jeg halvdøser i bilen er at all motgangen jeg fikk her kommer til å utvikle seg til en styrke mot det som venter meg i Lofoten. Når muskler brytes ned på langturer som dette, vil de gjerne bygges opp igjen og bli enda sterkere etterpå gjennom god restitusjon.
Etter flere tiltak vil situasjonen være helt annerledes når starten går i Kjerkfjord fem uker senere. Da kommer jeg til å ha overskudd, kraft, motivasjon og en strategi som skal få meg gjennom hele Lofoten. Det er en annen historie.
Er det ikke snedig hvordan vi kan snu motstand til noe vi lærer av for å lykkes bedre neste gang?
Av 80 startende løpere, var det 57 som fullførte. Tobias var raskest. Han fullførte på overmenneskelige 8 timer og 33 minutter. Irvin, som jeg altså slo med fire minutter sist vi møttes, krysset målgangen over åtte timer raskere enn meg denne gang. Ingrid Lid ble raskeste kvinne på 13:08. Frøydis ble tiende beste kvinne med 16:19. Jeg brukte lengst tid av alle som kom til mål.
Takk til Tobias, Irvin og de andre i gjengen til Grenland Ultra Runners som arrangerte et så flott løp for oss i en tid der regler og smittevern gjorde dette vanskelig.
Takk til Reidun Andreassen som tok kontakt og gjorde helgeturen mye hyggeligere gjennom felles camp og hjelp ved å møte oss med dropbag og smil på to matstasjoner. Takket være henne fikk også Frøydis kyndig hjelp som var viktig for at hun kunne fullføre. Etter å ha fulgt Frøydis til mål kjørte hun hjem til Elverum om natten og holdt felles stitrening der neste formiddag for lokale løpere.
Takk til Frøydis Melhuus som tålmodig holdt meg med selskap lenger enn noen har gjort i et løp jeg har deltatt i. Hun viste meg en imponerende tapperhet og minnet meg på betydningen av å være godt forberedt på alle måter til et løp. Frøydis kom i mål tre timer før meg. Dagen etter fikk hun bekreftet ikke bare brudd i hånda, men også i den ene foten. Det siste merket hun ikke da hun løp.
