Tåke, regn, vind og strenge ferdselregler kan gi deg mostand i dette frodige øyriket. Fortsett å lete. Plutselig vil et eventyr åpenbare seg i de gresskledde fjellene med stupbratte klipper ned i havet.

Tekst: Bjørnar Eidsmo

Noe skjuler seg på andre siden av fjellryggen. Foto: Bjørnar Eidsmo

Det er dagen etter at jeg deltok i et ultraløp under Atjan Wild Island Festival på Færøyene. Jeg kjører i tett tåke langs en smal og svingete vei. Om det kommer en bil i mot her er det for trangt til at vi kan passere hverandre. Situasjonen gjør meg usikker. I baksetet er Julie og Walter. De har jeg blitt kjent med de siste dagene. Ved siden av meg sitter Jamie Ellis. Han ser ubekymret ut.

Jamie er fra Bristol i England. Han flyttet nylig til Oslo. Vi møttes på løpetreningen i Lillomarka som vi kaller Stirsdag. Det tok ikke lang tid før vi fant ut at vi begge hadde billett til den samme festivalen på Færøyene. Nå har vi vært her i seks dager.

- Var det et veikryss vi nettopp passerte?, spør jeg.
- I think so, sier Jamie.

Jeg stopper og rygger bakover. Snart dukker veikrysset opp igjen fra intet. Jeg svinger inn, og kjører opp en bratt bakke. Veien ender i en parkeringsplass. Den er tom. Det er et dårlig tegn.

- La oss gå ut og se, sier jeg.

Vinden er så sterk at jeg må bruke begge hendene for å åpne bildøren. Vel ute på den tomme parkeringsplassen stirrer jeg inn i ingenting. Sikten er på 15 meter. Et sted i tåka skal det være en tursti som leder til fine opplevelser. Å surre rundt i dette området nå ser hverken gøy eller trygt ut. Skal vi likevel gjøre et forsøk?

Bogi leder oss på ville veier

Grunnen til at nå vi står værfast på en øde parkeringsplass heter Bogi. Bogi er en mann som rager to meter over bakken. Håndtrykket hans er kraftig. De store hendene hans kom til nytte da han i flere år var profesjonell rugbyspiller i blant annet Portugal. Nå er han tilbake på Færøyene som håndverker og dykkeinstruktør.

For noen dager siden ledet han en snorkeltur vi deltok på.
- Vet dere hva folk sier om dem med store hender?, spurte Bogi da vi skulle ta på oss tørrdraktene.
- Nei, sa vi.
- De har store føtter, svarte han og lo.

Humørsprederen Bogi dukket opp igjen i et gammelt teater i Torshavn noen dager senere. Teateret var hovedkvarteret til festivalen. Der møttes vi for å spise, danse, trene yoga, se film, bli kjent med andre og høre på lokale artister som Marius Ziska. DJ-er fra England og Island sørget for at taket løftet seg og at vi snakket oss hese for å høre hva andre sa.

- Har du en tur å anbefale for oss i morgen?, spurte jeg Bogi med sprukken stemme da jeg der fikk et ord med han.
- Dra til Fyri Vestan og gå fra Skeiðsskarð til Norðadalur, svarte han.
Jeg oppfattet ingen av disse ordene, men tok et bilde av mobilskjermen hans som viste Visit Faroe sin artikkel om turen han nevnte.

Ny bomtur

Turtipset hans er sikkert godt på en godværsdag. Når vi nå sitter inne i bilen i tåkehavet er det ingen tvil om at vi må finne på noe annet.

- Do you have a plan B?, spør Jamie.
- No, svarer jeg.

Den nordlige delen av Færøyene har ofte bedre vær. Jeg kommer på noen ikoniske klipper som stikker opp fra havet i den retningen. Klippene kalles Drangarnir. Det er et populært reisemål. Flere jeg kjenner har delt bilder derfra tidligere. Vi kunne skimte klippene da vi kjørte ut av flyplassen for noen dager siden.

Kartet på appen Strava viser meg at det går en sti mot disse klippene fra landsbyen Sørvágur. For å overbevise de andre i bilen gjør jeg et bildesøk på Google og viser dem resultatet.

- Hva tror dere om å dra dit?, spør jeg.
- Good idea, svarer Jamie.
- Vi er med, svarer Julie og smiler.

Klippene Dragarnir. Foto: Bjørnar Eidsmo

Da vi har kjørt noen minutter forsvinner tåka. Sola kommer frem. Vi passerer flere landsbyer med fargerike hus. På Færøyene ser det ut til at alle bor slik tett sammen. Kanskje det også beskytter bedre mot været? Vi ser ingen ensomme gårder slik som i Norge.

Mellom landsbyene er det øde strekker med gresskledde åser og sau. Noen landsbyer senere kommer vi til fjorden Sørvágsfjørður og stedet Sørvágur. Det er søndag og ingen mennesker å se. Vi parkerer langs havna og går ut.

Solstrålene varmer oss i ansiktet. Vi ser utover fjorden. For en kontrast fra der vi kom fra. Igjen er dette en påminnelse om at tåke er lokalt, og at det kan være blå himmel i nærheten.

Jeg tar frem Stravakartet på mobilen og ser hvor ruta vi har valgt går. Deretter rusler vi inn i et industriområde langs sjøen. Bygningene er moderne og vi oppdager at her er det mange på jobb. Hva driver de med?

En kar står utenfor en stor tankbil.
- Hei! Hva har du inni tanken?, spør jeg.
- Fisk, svarer han.

Pling! En mynt faller på plass. Det står jo Hiddenfjord på tankbilen. Det navnet kjenner jeg igjen på nettsiden for løpet vi deltok på dagen før.
- Dette er jo de som sponset fisken til fiskesuppa i mål i går, forteller jeg de andre. Hiddenfjord er en bedrift som driver med oppdrett av fisk.

Etter et par hundre meter til kommer vi til der stien starter. Dette blir stas. Stien leder altså til sjøklippene Dragarnir. Det et av Færøyenes mest særpregede attraksjoner.

- Her er et skilt, sier jeg. Da jeg leser teksten forstår jeg at vi har et problem.
- Det står at det kun er lov å gå videre med guide, og at det koster 550 DK pr person, sier jeg oppgitt.
- What?, sier Jamie.

For meg er regler som dette det kjedeligste med Færøyene. Allemannsretten for utmark eksisterer ikke her. Det er opp til grunneiere å åpne opp for ferdsel. Grunner til dette skal være å unngå at turister stresser sauene deres, og at folk dukker opp der de jakter på blant annet hare.

I Norge er jeg vant til å ferdes der både sauer og jegere er. Skal vi bare ta sjansen å fortsette likevel? Det slår meg raskt at en guide allerede kan være foran oss, og at vi bør unngå å lage dårlig stemning. Vi må finne på noe annet.

Løsningen

Jeg går inn i tenkeboksen for tredje gang. Hvor kan vi få oppleve noe av det unike med Færøyenes natur?

Første dagen her var Jamie og jeg og kikket på en flott foss. Like ved husker jeg at jeg så folk gå oppover en sti. Nå åpner jeg Stravas kart igjen. Jeg ser lite stier, men kartlaget “global heat map” gjør at jeg kan se hvor andre har gått og løpt, også der det ikke vises stier på kartet. Slik ser jeg at mange har gått en interessant rute opp til en fjellrygg med havutsikt nordover. Jeg viser de andre hva jeg ser i kartet.

- It looks good, sier Jamie.
Julie og Walter gir tommel opp.

Her starter dagens tredje turforsøk. Foto: Bjørnar Eidsmo

Snart er vi i gang med nok et forsøk på å lage en fin vandretur. Blir det endelig klaff denne gangen?

Vi går gjennom en liten landsby. Noen høner, haner og katter ønsker oss velkommen. Et skilt til en kro passeres. To i følget vil senere snu, dra dit og finne lokalt brygget øl.

Vel forbi husene finner vi en antydning til en sti som leder oss ut i terrenget. Det står ingen skilt om restriksjoner for ferdsel. Hurra!

Like etter er vi omkranset av en fjellrekke som danner en halvsirkel fra vest til øst. Bak oss er havet. Mellom oss og fjellene er en gresslette som ruller langsomt avgårde før det stiger bratt opp i høyden.

Vi fortsetter. Noen tøffe kuer med lang pels studerer oss på avstand. De holder seg i ro.

Etter å ha trasket en stund får Walter en idé.
- Er det ikke gøyere å gå langs fjellryggen der oppe slik vi gjør hjemme på Sunnmøre?, spør han.
- Ja, det ser jo mye morsommere ut enn å traske her nede, svarer jeg.

Vi sonderer fjellene og ser en mulig rute opp en gresskledd skrent.

Fjellryggen gjør oss nysgjerrige. Foto: Bjørnar Eidsmo

Vinden er sterk, men det er sol så vi fryser ikke. Motvinden gjør det vanskelig for dyr å merke oss der vi kommer. Jeg finner en tom haglpatron på bakken. Her har det vært jakt. På vei mot en steinrøys ser jeg plutselig at en hare stikker hodet opp rett foran oss. Ingen skudd avfyres.

Det blir brattere og brattere. Hendene må tas i bruk der vi klyver oppover blant stein og gress. Slikt er gøy. Innimellom snur vi oss og ser utover et vakkert landskap. I horisonten er havet i blått.

Klyving i dette terrenget er spennende. Foto: Bjørnar Eidsmo

Julie og Walter er forbi det bratteste partiet. Foto: Bjørnar Eidsmo

Etter 40 minutters gange finner vi le under en fjellside. Der setter vi oss ned, spiser niste og nyter øyeblikket.

Bak oss stiger fjellet videre mot en topp. Fra den skal det gå en rygg vi håper vi kan følge over til andre siden der stien ned igjen er. Hva slags utsikt venter der oppe tro?

Walter og Julie bestemmer seg for å snu. For Jamie og meg er eventyret så vidt i gang. Vi vil videre.

Et kvarter senere aner vi muligheten for å få en skikkelig oversikt over terrenget rundt oss. Vi går østover mot klokka rundt fjellet. Slik får vi det første møtet med en spektakulær utsikt.

Jamie beundrer ryggen vi har tenkt oss over. Foto: Bjørnar Eidsmo

Vi fortsetter helt til toppen. Nå kan vi se utover havet i alle retninger. I øst skimter jeg en elv som renner ut over en klippe og ned i sjøen. Ryggen vi har vært nysgjerrig på under hele turen virker mulig å gå over. Samtidig er det som virkelig vekker oppsikt noe annet.

Det var godt vi ikke gav oss så lett etter dagens to bomturer. Foto: Jamie Ellis

Da jeg balanserer nedover den smale ryggen stikker det plutselig opp et hvitt hode noen meter til venstre for meg. Det er en måke som sitter der. Jeg går rolig videre for å ikke forstyrre. Deretter titter jeg over kanten.

Grønnkledde bergvegger stuper rett ned til en gresslette mot havet. I den sterke vinden svever tusenvis av sjøfugl. Det ser ut som de leker med naturkreftene. Andre fugler sitter rolig på små hyller.

Færøyene er kjent for sine lundefugler. De har dratt til havs for sesongen. Nå er det altså måkene som regjerer.

Hvorfor er et fuglefjell så storslagent?

Mitt først møte med hvordan sjøfugl lever i et fuglefjell gav meg et nytt perspektiv for hva som er verdifullt å oppleve, lære om og bevare. Måker oppleves på en helt annet måte her enn andre steder jeg har sett dem. Å få et glimt av hvordan de lever og trives i slik barsk natur gjør inntrykk. Her får de være i fred for menneskers inngripen. De fremstår som frie og i et element de er skapt for å mestre.

For å forstå hvilken opplevelse dette er anbefaler jeg deg å oppsøke et fuglefjell selv. Du finner slike fjell også langs norskekysten fra Sunnmøre helt opp til Svalbard. Husk å sette deg inn i lokale ferdselsregler så fuglene ikke forstyrres.

PS. Forskning viser nå at 8 av 10 fugler har blitt borte fra de norske fuglefjellene de siste 5o år.