Xreid 2018 lokker meg inn mot hjertet av Jotunheimen

Fra venstre: Meg selv, Daniel Barth, Fredrik Storflor, Noëmi Ambauen, Tyler Jones og Molly Bazilchuck før starten på Turtagrø.

Fra venstre: Meg selv, Daniel Barth, Fredrik Storflor, Noëmi Ambauen, Tyler Jones og Molly Bazilchuck før starten på Turtagrø.

Xreid var et av de første konkurransene jeg drømte om da jeg lærte om ultraløp. Etter flere år med trening og gradvis progresjon skulle dette eventyrlige løpet blir virkelig. Kan jeg klare det?

Tekst og foto: Bjørnar Eidsmo

Fire busser ruller ut fra Beitostølen. Ombord sitter et par hundre løpere. Vi er på vei til Turtagrø. Der, helt vest i Jotunheimen, starter ultraløpet Xreid om fire og en halv time. Stemningen i bussen er spent, men uhøytidelig. I hvert fall der jeg sitter. Rundt meg er Tyler Jones, Molly Bazilchuck, Daniel Barth og Tom Stephan Jensen. Praten snurrer i alle retninger som et papirfly med strikkmotor.

- Kan vi møte reinsdyr i Jotunheimen?, spør jeg.
- Ja, det gjorde jeg da jeg trente her nylig, svarer Molly.
- Har vi vikeplikt for dem?, fortsetter jeg.
- Vikeplikt?, spør Daniel. Han snur seg mot meg.
- Vikeplikt for reinsdyr er endel av reglene på ultraløpet Blefjells Beste, sier jeg med et lurt smil.
- Ja, da får vi isåfall bare benytte sjansen og hvile beina, mener Daniel.

Mange bryter underveis på disse løpene. På Xreid Senja i 2016 var det bare 40 prosent som fullførte. Et hovedmål for meg er å ha krefter til å løpe gjennom hele distansen. Det vil si der det er hensiktsmessig. I bratte stigninger kommer jeg, som de fleste andre, til å gå. Samtidig har jeg større ambisjoner enn å fullføre. Det holder jeg for meg selv.

Disneyhelter i fjellet

- Skal dere høre på musikk underveis?, spør jeg.
- Jeg har Disneylåter på lur, avslører Molly.
- Du må legge inn "Let it go" fra Frozen på lista, mener Tyler.

De to fortsetter med å oppdatere sine spillelister. Hva er greia med Disneymusikk og ultraløping?, funderer jeg. Er det noe med tekstene? I slike tegnefilmer er det jo gjerne en helt. Helten kjemper tappert, mislykkes underveis og slår tilbake til slutt. Samtidig er mange av låtene lekne og lystbetonte. Ja, her ligger det nok noe som kan være nyttig opp Bitihorn etter at vi har løpt 100 km.

Så langt i tankerekka kommer jeg aldri der jeg sitter på bussen. Jeg har ingen planer om å høre på musikk underveis. Ut av bussvinduet ser jeg vakre Valdresflya. Det er helt blå himmel. For en fantastisk dag.

Tåkelegging

Idet jeg går ut av bussen på Turtagrø er det ikke frisk fjelluft som slår imot meg. Det er noe helt annet. Sigarettrøyken ligger jo tjukt. Er det noen av løperne som fyrer opp røykmaskina straks de er ute av bussen? Jeg flykter ut i en bue. Så ser jeg kilden. Det er bussjåførene. Snart er jeg trygt ute av nikotintåka. Endelig flyttes oppmerksomheten mot fjellene.

Turtagrø er blant de beste steder å være på jord. Her samles fjellglade mennesker fra hele landet. Tindene i Hurrungane ligger på rekke og rad foran meg. Mange gode turminner har startet her. Store Ringstind, Dyrhaugstind og Leinenosi har jeg besøkt flere ganger. I sør ligger toppene som overgår dem alle. Det er Skagastølstindene. De har min store respekt. Der har jeg aldri vært.

Vår rute går lenger øst. Vi skal over det mer avrundede nabofjellet Fannaråken.


Hjertelige gjensyn

Det er en time til start. Deltakerne slapper av på gressplenen utenfor hotellet. Jeg gjør noen siste justeringer på løpevesten og småprater med de andre. Det er lang kø på toalettene. Jeg rusler derfor til et annet bygg. Der er det ingen. Da jeg kommer tilbake hører jeg en kjent stemme.

- Hei Bjørnar!, sier min far. Han kommer gående mot meg på plenen.

Kampen for å mestre et ultraløp kan være ensom. Da hjelper det å vite at noen bryr seg om deg. Om det er på andre siden av landet, eller ved å være tilstede og heie og hjelpe til. Pappa får en klem. Så forteller jeg om løpet og hva jeg har med meg.
.

På Turtagrø har de lagt ut den grønne løperen.

På Turtagrø har de lagt ut den grønne løperen.

Hele startfeltet består av mennesker med lange, kronglete og oppsiktsvekkende treningsturer i banken. Slik som Erlend Gjestrud. Han sitter i en solvegg og er en herlig kar. Jeg har knapt sett han siden jeg flyttet fra Notodden i Telemark.

Erlend har bred erfaring med harde utfordringer til både fots, på ski og sykkel. En kveld ringte jeg han for å invitere han på en såkalt Kompisfestival. Det var noe jeg arrangerte årlig i Oslo før.
- Takk, men jeg er på vei fra Notodden til tanta mi i Tønsberg. Jeg tror ikke jeg rekker det, svarte Erlend.
- Hva mener du? Det er på lørdag. I dag er det jo tirsdag.
- Du skjønner det at jeg går til fots, svarte Erlend.

Nå ser Erlend på meg med et analyserende blikk.
- Lykke til da, sier Erlend. Han smiler akkurat slik jeg husker han fra tiden vi gikk på videregående skole.
- Takk, det samme!, svarer jeg.

Lev et liv på en dag

Når et ultraløp kommer opp mot 100 km kan det oppleves som et liv i miniatyr. Mine sterkeste og svakeste sider avsløres. Det jeg tidligere ikke trodde jeg kunne mestre lar seg gjøre. Det viser seg at barrierene er mest i hodet. Nye erfaringer gjør at grenser jeg hadde flyttes.

Hvis løpere som oss forteller andre hva vi gjør hender det at øyner sperres opp.
- Du er gal!, vil de kanskje si.
- Jeg elsker å utforske naturen gjennom løping, vil vi kanskje svare.

Sannheten er en lengre historie. For noen år siden visste jeg ikke at det var mulig å løpe så langt. Nå vet jeg at det egentlig er helt naturlig. Mennesker har gjort det i tusenvis av år.

Samtidig er det vel ingen oss som kan hoppe rett fra kontorstolen til et løp som dette. Maskiner, transport og handel har gjort at vi slipper mye fysisk arbeid. I disse late skjermtider kreves derfor masse trening på fritiden. Så sant du ikke jobber som gjeter. Da er det bare å stille opp.

Start-Turtagro-Xreid-2018-Jotunheimen-Sidespor-Foto-Bjørnar-Eidsmo.jpg

Saueflokken løper feil

Noen meter fra start står vi nå og knipser bilder av hverandre. Vi er utålmodige etter å komme i gang. Plutselig begynner en stemme å telle ned fra ti.
- Oj, det kom plutselig, utbryter jeg.
Mobilen skrus av. Det er viktig å ha batteri på den om noe skulle skje.

- 3, 2, 1, 0!

Vi jubler og løper avgårde. Foran oss venter et stort eventyr. Det er også en hard kamp jeg er glad jeg ikke aner rekkevidden av. Nå gjelder det bare å starte rolig, ta et skritt av gangen og tiden til hjelp.

I Xreid er ikke løypa merket. Du må ha ruta lagret på en GPS-enhet selv. Utfra start er det en fin skogsvei som er enkel å følge. Daniel og Molly er rett foran meg. Vi løper deretter på en flott sti. Her er det bare å drive med flokken. Eller? Jeg tar et blikk på ruta jeg har på klokka. Vi er på full fart vekk fra sporet jeg har lagret der. Har ikke teten kontroll på løypa etter to hundre meter?

- Er det flere enn meg som løper rett ut av ruta nå?, spør jeg de rundt meg.

Det kommer noen grynt og nølende svar. Jeg tenker at sporet kanskje bare ligger litt unøyaktig. Det var visstnok et problem under Xreid Senja. Vi kommer sikkert straks tilbake på ruta snart. Som en gjeng med sauer fortsetter vi.

Det er faktisk kun én person som løper riktig. Han er lenger øst. Heldigvis tar det ikke langt tid før vi innser at alle vi andre er på moltetur. Vi ler og jobber oss mot riktig sti. I vifteformasjon spres vi utover en myr. Det blir kø for å komme tørrskodd over en bekk. Deretter må vi opp en bakke gjennom kratt. Nå er vi der vi skal være. I rotet som oppstod fikk Daniel og Molly et forsprang på meg.


Fannaråken

Innover Helgedalen er det grusvei. Jeg finner en takt jeg trives i. Monsterbakken til Fannaråken ses i enden av dalen. Den bekymrer meg ikke. Stigning har jeg fått trent mye på de siste månedene.

Da stien blir bratt tar jeg frem stavene. Underlaget endres og blir etterhvert til bare stein. Jeg merker at jeg ønsker å gå fortere enn de rundt meg. Det er få steder det egner seg å passere, men jeg smyger meg forbi her og der.

Det er bratt opp til Fannaråken.

Det er bratt opp til Fannaråken.

Da kommer jeg på at jeg ikke må glemme å sjekke utsikten. Jeg snur meg. Skagastølstindene ruver majestetisk over oss på den andre siden av dalen. Fjellene er fortsatt kledd i hvitt. Isbreen der har dype og mørkeblå sprekker. For et syn.

Jeg snur blikket inn i steinura igjen. Folk puster tungt rundt meg. Jeg kjenner meg sprek. Etter hvert passerer jeg Tom og deretter Molly. Jeg vet hun er veldig sterk. Er det et godt tegn for min del at jeg rusler forbi nå? Er det kanskje hun som disponerer løpet smartere enn meg? Jeg tenker jeg bare må lytte til min egen kropp. Jeg fortsetter.

Ryggen til Daniel nærmer seg foran meg. Han har også hatt et fint driv oppover. Hvor langt er det til toppen nå tro? Da jeg når frem til han nærmer vi oss Norges høyest beliggende turisthytte. Jeg ser på klokka.

På Fannaråken ligger Norges høyest beliggende betjente DNT-hytte.

På Fannaråken ligger Norges høyest beliggende betjente DNT-hytte.

- Daniel, det tok meg seks kilometer å ta deg igjen.

Daniel er opptatt med å studere en vannkilde. "Smeltevann" står det på en plakat.

- Er det drikkevann på toppen?, spør Daniel.
- Jeg aner ikke. Det er jo en betjent hytte så de har sikkert vann der, sier jeg.

Vil han ikke drikke smeltevann? Er det farlig? Kanskje jeg har skremt han med praten om at vann kan bli dårlig i fjellet. Senere i løpet slår det meg at det meste vi drikker i Jotunheimen er sikkert smeltevann. Det som er mer skummelt er brevann.

Rett forbi toppen løper jeg gjennom en stor oppblåsbar portal.
- Dette går jo overraskende fint, sier jeg til Daniel.
- Ja, denne delen var grei, svarer han.

Samtidig vet jeg at det er foran oss de store utfordringene venter.

Daniel ruller nedover og er i godt driv.

Daniel ruller nedover og er i godt driv.

Først går det slakt nedover på steiner. Jeg elsker å løpe på utfordrende underlag. Her gjelder det å treffe riktig. To personer foran meg hindrer meg å øke farten. Tilslutt finner jeg plass til å komme forbi. Vi er 2000 meter over havet. Rundt meg er det fantastiske fjellformasjoner og grønne daler.

Daniel blir borte bak meg. Jeg holder et tempo nedover jeg mener beina bør tåle. Det er fristende å løpe enda raskere. Jeg vet at jeg må holde igjen og ikke belaste beina for mye nå. Samtidig liker jeg ikke å slippe noen forbi. Det blir brattere. Lyden fra klakkende steiner fra to løpere bak meg når frem til meg.

Jeg snur meg ikke, men merker dem i sidesynet. Etter hvert smetter en av dem forbi. Det er over 100 km igjen å ta igjen han på, så jeg lar meg ikke friste til å øke tempoet.

Jotunheimen viser seg fra sin beste side.

Jotunheimen viser seg fra sin beste side.

Nedstigning mot varme Utladalen

Keiserpasset passeres. Noen steder er det snø som jeg kan skli nedover på. Jeg husker broren min og jeg testet dette for første gang ned fra Slettefjell i Telemark. Da var vi tenåringer. Det var utrolig gøy. Det er like morsomt nå 25 år etter.

I Gjertvassdalen tar to deltakere meg igjen. En av dem er Betina. Hun ligger som andre beste kvinne. Sylvia Nordskar ligger et stykke foran.

- Mange løper for fort i starten, sier mannen hun løper med.
- Jeg har løpt Xreid flere ganger før. På CP1 (første kontrollpost) er jeg gjerne blant de 30-40 beste, men jeg har alltid kommet inn blant de 10 beste, fortsetter han.

Det er interessant tenker jeg. I andre løp har også jeg tatt igjen mange lenger ut i løpet. Likevel nå når noen er rett foran meg er det vanskelig å få den gode flyten i eget tempo. Derfor øker jeg farten og løper forbi de to. De blir etterhvert borte bak meg.

Da jeg kommer ned til Storebru har jeg flere løpere i nakken. De har tydeligvis løpt fort nedover. Vel over på andre siden av elva hører jeg et hyl bak meg. En av dem har trått feil inn på brua. Skal jeg stoppe? Jeg snur meg og forstår at det ikke er alvorlig. Nå kan jeg benytte sjansen til å stikke av.

Jeg forsøker å holde et jevnt og godt tempo videre mot Skogadalsbøen. De andre tar meg ikke igjen. Her ved inngangen til Utladalen er det fjellbjørk. Vinden når ikke frem. Det er varmere. Jeg har ikke etterfylt drikkeflaskene siden start. Svetten renner. Jeg trenger påfyll.

Da jeg kommer til Skogadalsbøen tenker jeg at de andre kanskje vil stoppe der. Jeg fortsetter slik at de ikke skal få teften av meg. Noen hundre meter senere kommer jeg til en fjellbekk. Jeg bestemmer meg for å få kjølt ned hodet og fylle opp flaskene med drikke.

Jeg finner frem en pose med sportsdrikke. En utfordring med Maurten sin sportsdrikk er at du ikke bør lagre pulveret i en tom flaske på forhånd. Vann bør helst i først for at det skal blandes riktig. Jeg fyller en softflaske nesten full av bekkevann. Deretter åpner jeg en pose med det hvite pulveret. Det blåser en liten bris. Vil jeg klare å blande dette uten å grise? I det jeg starter å helle over pulveret får vinden med seg deler av den dyrebare energien. Kanskje noen lemen får seg en opptur med det hvite pulveret. Jeg blir stresset. Nå hører jeg konkurrentene nærme seg. Jeg lukker jeg dem ute. Nå må jeg konsentrere meg om oppgaven. Det går tilslutt, men jeg bruker unødvendig mye tid. Hvor mange var det som passerte meg tro?

IMG_20180629_160738.jpg
Ned i den dalen skal vi. Den heter Utladalen.

Ned i den dalen skal vi. Den heter Utladalen.

Stigningen videre går i jevnt tempo. Sindre Tjuvsti tar meg igjen. Han er en spreking og kom på plassen før meg under årets KRSUltra. Han har også gjort det bra på tidligere Xreid.
- Jeg har nok badet fire ganger allerede for å kjøle meg ned, sier Sindre.

Han forteller at han startet veldig rolig og tror han har tatt igjen over hundre stykker siden start. Sindre går raskere enn meg oppover. Da jeg stopper for å drikke vann med snyltekoppen min rykker han fra.

Ved Ingjerdbu tar jeg igjen to karer.
- Vet du veien?, spør han ene.
- Ja, vi skal til høyre. Har dere ikke sporet på klokka?, sier jeg.
- Ikke enda, svarer han ene. De sparer tydeligvis på batteriet.

Jeg fortsetter og de forsvinner bak meg. Temperaturen stiger og vegetasjonen blir tettere. Plutselig kommer to løpere mot meg. Det er teten. De har alt vært nede på Vetti gard og snudd.

- Heia, heia!, roper jeg.
- Heia!, svarer Nordskarbrødrene.

Like etter går det skikkelig bratt nedover. Flere løpere kommer traskende opp mot meg. De ser slitne ut. Det er nok tungt opp igjen. Jeg teller hvor mange det er for å finne min egen plassering. Sylvia Nordskar kommer mot meg og passerer. Den søskenflokken der imponerer stort. Hva slags liv har ledet dem til et slikt nivå tro?

Jeg løper videre. Under meg hører jeg noen riste i kubjeller. Kan det være fra matstasjonen?

Vetti gard.

Vetti gard.

I bunn av bakken møter jeg en kameramann. Han følger etter meg. Det går en bratt stigning opp til matstasjonen på Vetti grad. Her er det masse folk som heier og lager lyd med kubjellene jeg nylig hørte. For en energi det gir. Jeg takker og ser meg om etter suppe. 13 personer har jeg telt at er på vei opp igjen. Et raskt overblikk over matstasjonen gir meg en plassering på topp 20 så langt.

- Hei Bjørnar!, sier en stemme. Det er Audun. Mannen til Molly.
- Hei Audun! Så hyggelig å se kjentfolk.
Han forklarer meg hvor jeg finner det jeg trenger.

- Hvilket nr er du?, spør en kontrollør.
- Jeg er 111, svarer jeg.
Noen kommer med dropbagen min.
- Du må til helsesjekk, sier en kvinne.

På helsesjekken får jeg endel spørsmål fra en kvinne. Jeg svarer tydeligvis riktig. Bak henne står en røslig og skjeggete kar som også jobber som helsepersonell. Han ser på meg og smiler bredt. I blikket hans ligger det en gjenkjennelse. Jeg aner ikke hvem det er.

- Hei, sier jeg.
- Hei! Er du Bjørnar?, spør han.
- Ja?
- Jeg kjenner broren din. Han sa jeg måtte ta godt vare på deg, svarer han.
- Så kjekt! Det var moro å høre.
- Jeg må ta et bilde av deg og sende han.
- Ja, gjør det og hils, sier jeg.

Mannen knipser i vei. Deretter hjelper han meg å finne det jeg trenger.

Jeg tar frem en vørterøl fra dropbagen min. Suppa er tynn, men den er salt og smaker godt. Jeg ser Molly komme. Audun hjelper henne.

Vi er 33 km og fem og en halv time inn i løpet.  Akkurat nå føler jeg meg fin. Det er så god stemning her at det er fristende å bli. Det er en dårlig strategi. Jeg hiver innpå sjokolade og drikke fra de frivillige og leverer fra meg dropbagen.

- Takk for heiing, roper jeg til de som følger med på berget.
- Heia, heia, roper de tilbake og rister i kubjellene.

Xreid så langt har vært lystbetont. Jeg har hatt krefter og fart. Stiene har vært fine og har ledet meg til flott natur og spektakulær utsikt. Kan jeg klare å hevde meg i dette monsteret av et løp? Hvor lenge vil beina holde?

Jeg fisker ut stavene fra sekken. Nå skal jeg opp en fryktelig bratt skrent. Det er den samme som jeg nylig løp ned. Jeg tråkker raskt oppover. Svetten renner. Om jeg stopper angriper fluene. Bak meg hører jeg konkurrenter komme. Jeg forsøker å ikke bry meg og løfter blikket.

To ganger har jeg opplevd å stivne og få smerter slik at jeg ikke kan løpe lenger. Første gang var under en tur over Hardangervidda i 2015. Det tok mange måneder for beinet ble bra igjen. Den andre gangen jeg fikk problemer var under KRSUltra i 2017. Da gikk jeg likevel de siste 35 km til mål.

Jeg har klart å komme tilbake begge ganger. Under L'Endurance 100 km i Frankrike høsten 2017 startet jeg midt i en mølje på 1300 mennesker. Fra rundt 10 km ut i løpet fikk jeg rom til å holde mitt eget tempo. Da lå jeg på plass 610. I mål var jeg nummer 68. Tenk om jeg kan klare en slik utvikling idag?

Det er mye som skal klaffe for å lykkes. Den største utfordringen for meg i dette løpet er hvor mye juling musklene i beina tåler. Problemer har kommet og gått siden mars. Da fikk jeg en altfor brå overgang i mengden trening etter langrennsesongen. Likevel har jeg fått en fantastisk treningsperiode med flotte løpeturer i Lillomarka, i Østmarka, på Bornholm, fra Rjukan til Notodden via Gaustatoppen og nylig i Trysil.

Det var der, i Trysil for ett par uker siden, at jeg fikk et tydelig signal i beinet om å roe helt ned. Siden har jeg bare gått korte turer for at kne, legg og ankel på venstre bein skulle få mulighet til å heles. Problemet skal vise seg å være mye større enn jeg er klar over.

Konkurransen så langt er bare en oppvarming. Jotunheimens virkelig store prøvelser er ikke her. For meg vil de dukke opp først når mørket kommer rundt midnatt.

PS. Kanskje kommer det en oppfølger senere om hva som skjedde videre. Ellers forteller jeg gjerne historien en gang vi møtes.

Følg sidesporbjornar på instagram