Tåsentiern - løpet som sender oss ut i en episk splitt

- Er det noe annet dere lurer på?, spør arrangør Torstein Greni. Han står på en kasse blant 100 løpere i Havnabakken på Tåsen i Oslo.

Det blir stille et par sekunder. Oppgitt starttid på tidenes første Tåsentiern passeres.
- Når starter løpet?, spør Mads John.
- Om 10 minutter, svarer Torstein.

Tekst: Bjørnar Eidsmo
Foto: Johannes Rummelhoff

Hva er det i den trillebåra bak Mads John med start nr 37? Foto: Johannes Rummelhoff.

Hva er det i den trillebåra bak Mads John med start nr 37? Foto: Johannes Rummelhoff.

Da jeg et kvarter tidligere kommer syklende er jeg bittelitt stresset. Planen var egentlig å komme før. Sykkelen låser jeg til et tre. Nå må jeg få registrert meg, festet på startnummeret og finne ut hva jeg skal ta med ut i løypa. Ved nabotreet ser jeg Lillomarkaentusiasten Katrine Kveim med sin sykkel. Vi slår av en prat. Hvem andre skal jeg konkurrere mot idag tro?

Først ser jeg ingen kjente. Det er litt skuffende. Jeg hadde gledet meg til å treffe løpevenner fra ulike deler av Oslomarka. Køen for registrering er to meter lang. Mens jeg venter speider jeg rundt meg på nytt. Da oppdager jeg flere ansikter som nikker og smiler til meg i mengden.

Snart finner jeg både gasellen Patrick Stangbye, podcaststjerna Mads John, den franske sjarmøren Gildwen Le Ferrec og den løpende buldreren Peter Dannevig fra Sky Blazers. Det er et løpecrew jeg er endel av.

På Tåsentiern er det bare å møte opp og registrere seg. Deltakelse er gratis. Foto: Johannes Rummelhoff.

På Tåsentiern er det bare å møte opp og registrere seg. Deltakelse er gratis. Foto: Johannes Rummelhoff.

Ola Skatvedt og Johannes Rummeloff er også her. De skal ikke delta.
- Jeg skal heie på dere, sier Ola.
- Jeg skal ta bilder, sier Johannes. Han stiller med to fotokameraer. Jeg legger merke til at han har en ekstra lang linse på det ene. Hva slags motiver sikter han seg mot i dag tro?

- Bjørnar!, roper en kjent stemme bak meg. Det er barndomskamerat Erlend Gjestrud. Han er en spreking som stiller i mange ulike typer konkurranser.

Dermed ble det slik jeg håpet. Løpet er uformelt, jovialt og det er gode venner tilstede.

Mads John, Peter Dannevig og Patrick Stangbye fra Sky Blazers er klare for litt stimoro. Foto: Johannes Rummelhoff.

Mads John, Peter Dannevig og Patrick Stangbye fra Sky Blazers er klare for litt stimoro. Foto: Johannes Rummelhoff.

Kontrast til alpesirkuset

Nylig var jeg med på ultraløpet UTMB i Chamonix. Det krevde flere måneder med forberedelser. Reglene var strenge, distansen tok flere dager, og det var mange faktorer som skulle klaffe. Nå har det gått 13 dager siden jeg kom i mål. Etter det har jeg kun hatt én løpetur. Jeg er spent på om restitusjonen har vært tilstrekkelig. Kan jeg ha hvilt bort formen helt?

Etter alpesirkuset er det digg med et enkelt løp som Tåsentiern. Her det bare er å stille opp rett før start. Popup Runs og Tåsen Turlag er arrangør. Torstein Greni og David Reiss Andersen er i spissen. De har familie og venner med for å hjelpe til. Alt de har gjort for å skape et flott løp imponerer.

På et bord bugner det av boller. En trillebår er full av kald vørterøl. På et stativ henger Tåsentiern t-skjorter. Det er mulig å kjøpe buttons. Jeg får et klistermerke. Mellom to flotte trær henger et digert banner som markerer start og mål. Hyggelig musikk bidrar til å løfte stemningen enda et hakk.

Distansen på Tåsentiern er 10,5 km. Stigningen er 300 meter. Det er snille tall. Deltakelse er gratis. Ta på løpesko og shorts og du er klar.

Jeg løper vanligvis med løpevest. Trenger jeg drikke på dette løpet tro? Ingen andre ser ut til å ha på vest. Patrick har heller ikke noe med seg. Eller skjuler han noe? Jeg klapper han nederst på ryggen.
- Hva skjer?, spør Patrick og snur seg.
- Jeg bare lurte på om du har magebeltet med mobil på deg, sier jeg.
- Ja, jeg har med mobil og enkeltmannspakke, svarer Patrick og ler av meg.
Ja, det skulle vel holde. Løpevesten pakkes vekk. Mobil og enkeltmannspakke legger jeg i magebeltet mitt. Da er jeg forberedt om jeg, eller andre, skulle få en skade. To gels legger jeg også i. De blir nok ikke brukt på et så kort løp.

Arrangør Torstein stiller seg på en kasse. Ved hans side er medarrangør, sidekick og huskelapp David.
- Løypa er godt merket med røde og hvite bånd. Det skal stå folk ved de to første trafikkerte veiene dere passerer, sier Torstein.

Luksus. Her blir det enkelt å finne frem, tenker jeg. Samtidig vet jeg hvor lett det er å bomme når farten er høy og øya går i kryss. Ruta går fem km nordover på markastier før vi vender snuten sørover rundt Øvre Blanksjø. Dette er en favorittrute jeg ofte løp da jeg bodde på Sagene.
- Når dere kommer til grusveien ved Nedre Blanksjø følger dere merking til venstre, sier Torstein på kassa. Den detaljen skal skape hodebry for meg senere.

Vi har nå ti minutter på oss. Alle spres for å jogge noen oppvarmingsmeter rundt omkring i gresset. Noen minutter senere samles vi ved start under en treklynge. Jeg finner frem GPX-ruta jeg har lastet ned for løpet. Min erfaring er at det alltid er nyttig selv i løp som skal være merket godt.

Så, 10 minutter på overtid, er vi igang. 100 løpere galopperer opp Havnabakken. Jeg satser friskt og legger meg godt fremme. Pulsen er for høy da det flater ut, men jeg har nå en posisjon blant de 15 første. Jeg puster dypt og forsøker å roe pulsen.



Den episke splitten

En OSI kar forsvinner i front. Deretter ser jeg at Patrick leder feltet bak han. I en gruppe litt lenger bak styrer jeg og flere på med vårt.

Etter 1,5 km dukker kameralinsa til Johannes opp i knehøyde. Det knipses.
- Jeg lurte på hvor dere ble av, sier Johannes til meg.
- Starten ble forsinka, roper jeg heseblesende tilbake.
Det hverken jeg, eller vår utskremte fotograf vet, er at det kommer ikke så mange flere forbi her med det første. I kjent stil løper Johannes etter meg så fotokameraene rister. Han er nok på jakt etter et fotoscoop. For å glede pressen gir jeg på litt ekstra.

Jeg har flere løpere foran og bak meg. De er spreke. Jeg må bare pushe på. Formen kjennes bra ut. Dette er virkelig moro. Bakkene her er jo snille som 🐑 sammenlignet med det jeg var gjennom i Alpene. Høyden her virker å passe meg bedre. Den er fra 150 til 300 meter over fjorden og krever ingen aklimatisering. Samtidig løper jeg med høy fart. Det er lett å gå på en smell. Et sekund med blikket på feil sted vil lett kunne føre til snubling hodestups inn i en maurtue. Jeg måler ikke pulsen, men kjenner etter for å holde den på et nivå jeg kan tåle en times tid.

Da vi kommer til grusveien ved Nedre Blanksjø fortsetter merkene på andre siden av veien rett frem. Var det ikke her vi skulle ta til venstre? Det var rart. Jeg ser to løpere lenger foran meg. Kanskje venstresvingen er høyere opp. Etter fem hundre meter ser jeg ikke merkene lenger. Hvor ble de av? Vi er på en skogsvei. Kanskje de ikke har vært så nøye med merkingen her? Så kommer jeg på at jeg har GPX-filen på klokka. Jeg trykker til jeg får opp ruta. Det ser ut som den er like til venstre for oss. Jeg ser til venstre og ser hverken merker eller sti. Noen løpere bak meg tar innpå. Jeg kan ikke somle her nå.

Det går radig videre. Vi nærmer oss løypas høyeste punkt. Med tanke på å fordele kreftene taktisk sjekker jeg GPX-rutas høydekurve på klokka. Prikken, altså meg, er på feil side av løypas høyeste punkt med tanke på distansen vi har løpt. Hvordan er det mulig? Her er det noe som ikke stemmer.

I et stikryss foran oss står en rådvill kar.
- Vi har havnet for langt øst. Ruta er rett til venstre for oss, roper jeg og smetter forbi han inn på en smal sti. Lenger fremme, på neste rygg, skimter jeg en løper. Like etter er vi tilbake på den merka løypa.

Plutselig kommer OSI-karen som tok ledelsen fra start mot oss. I alle dager. Hva skjer her? Skal vi snu lenger fremme og løpe tilbake på samme sti? Nei, vi skulle jo løpe en runde. Kanskje vi løp feil ved Nedre Blanksjø? Jeg blir forvirret, men må bare fortsette.

Snart får vi hyggelige gjensyn med flere løpere. Fadesen når frem til hypofysen. Vi løper runden feil vei. Vi kan ikke snu nå. Jeg aner ikke hvor vi har bommet. Det viktigste er å løpe hele ruta. Dermed fortsetter vi baklengs inn i fuglekassa. Patrick ser jeg ikke. Det betyr at han også løper feil vei.

En kar i gult ligger i ryggen. Han har vært der nesten siden starten. Nå kommer han stadig opp på siden. Jeg slipper han ikke forbi og holder stand. Vi virker å være jevngode her. Hjelpe meg som han presser meg. Vi holder høy fart ned mot Nedre Blanksjø. Hvor lenge klarer han å holde dette tempoet tro? Er det mulig å riste han av?

Etter Nedre Blanksjø er vi i kupert og morsomt terreng. I et stigningsparti hører jeg at skrittene hans er litt lenger bak. Jeg har fått en luke. Dette er ikke mannen å møte i en spurt. Nå har jeg sjansen. Jeg forsøker å holde tempoet oppe. Samtidig er det fristende å få ned pulsen bare litte grann etter mange intense kilometer.

Da vi når bebyggelsen er det en person foran meg. Jeg tar innpå. Så stopper han plutselig. Han har løpt feil. Jeg sjekker ruta på klokka, og jager inn på en privat vei til et hus. Bak garasjen finner jeg riktig sti. Slik taper jeg 10 sekunder. Tilbake på stien merker jeg at noen er nesten er oppe i ryggen min. Er det han i gult? Jeg øker farta og tar igjen en løper til.

Da det er 1 km igjen skimter jeg løpere som kommer mot meg fra Grinda. Det er en gruppe som har løpt riktig vei. Tenk at vi løp feil så tidlig i løpet. Jeg øker tempoet for å komme foran dem der våre løyper møtes. Jeg klarer det på sekundet.

Nå er det mange i ryggen min. Jeg kan ikke snu meg for å vurdere hvor sterke de er. Hvordan er det taktisk å løpe nå? Jeg forsøker å holde høy og jevn fart i et håp om å riste de av, men det er tungt.

Ser du han i gult lenger bak? Han har fulgt meg hele løpet og har en langspurt på gang som jeg ikke er klar over. Foto: Johannes Rummelhoff.

Ser du han i gult lenger bak? Han har fulgt meg hele løpet og har en langspurt på gang som jeg ikke er klar over. Foto: Johannes Rummelhoff.

På gruspartiet før Havnabakken hører jeg pusten fra noen som nærmer seg. Jeg øker farta igjen. Akkurat i det vi løper over asfaltveien og skal ned Havnajordet skjer det noe. Jeg har bare 150 meter igjen. Som et skudd kommer en kar i en rasende fart forbi meg. Han flyr ned gressbakken i et hinsides tempo. Hvem er det?

Jeg klarer ikke å ta han igjen. Har jeg flere helt opp i ryggen som forsøker seg? Det virker ikke slik, men jeg må holde spurten helt inn for sikkerhets skyld. Noen sekunder senere kaster jeg meg over mål. Jeg legger meg ned for å få ned pulsen. Fem sekunder senere kommer en kar til. Fire sekunder etter han kommer første kvinne. Det ble tett. Ved siden av meg ligger en mann i gult. Det er luringen som smatt forbi meg helt på tampen. Så kjenner jeg han igjen. Det er jo han som hang på som en strømselger nesten hele løpet.

- Det var litt dårlig gjort å henge på deg hele løpet, og så dra forbi i innspurten, sier han.
- På ingen måte. Dette er konkurranse. Du presset meg bra. Det var veldig moro. Bjørnar heter, sier jeg.
- Jacob her, sier han.
Det er slike dueller som gjør løpekonkurranser som dette spennende og utfordrende.

Snart velter det inn flere løpere. Det blir mer løpeprat, kanelboller og vørterøl. Til tross for at mange i teten hadde løpt feil vei, blir vi enige om at alle rangeres utfra hvem som kom først i mål. Vi hadde jo løpt like langt, og dette er bare for moro. Samtidig er det en påminnelse om å sette seg bedre inn i løypa, også på kortere løp. 🧭📜

Målgang etter 10,5 km på markasti. Foto: Johannes Rummelhoff.

Målgang etter 10,5 km på markasti. Foto: Johannes Rummelhoff.

OSI karen som løp motsols og vant heter Erik Johannes Husom.
- Neste helg stiller jeg i fjellultra i Glencoe i Skottland, røper han.
- Kult. Lykke til. Dagen i dag lover godt!, sier jeg.


Resultater

Kvinner:
1. Kristin Riseth 49:33
2. Anne Murvold 53:00
3. Hanna Aarnes Nisje 55:22

Menn:
1. Erik Johannes Husom 41:27
2. Petter Marki 45:35
3. Patrick Stangebye 45:39

Arrangøren har også lagt inn noen overraskelsespriser. Erlend Gjestrud vinner både 3. og 2. plass for beste klatring. Hvordan er det mulig? Katrine Kveim vinner medianprisen. Hun løp altså nærmest mediantiden. God stemning. Selv vet jeg ikke hvilken plassering jeg fikk. Tiden ble på 49 minutter og noe. Det holdt vel til mellom 10. og 15. plass så det ut til. Resultatene ble håndskrevet og kommer sikkert etterhvert.

Moroa er ikke over. Mange har med barn. Da premieutdelingen er over er det tid for Minitiern. Barnas eget løp. De setter jublende avgårde i en egen runde på 1 km.

Takk til alle involverte for en flott opplevelse!

Barna på Minitiern gir alt. Foto: Mads John.

Barna på Minitiern gir alt. Foto: Mads John.

Oppdatering: Det ble en 9. plass på meg. Gøy! Vinneren Erik vant dessuten fjellultraløpet Glencoe Skyline i Skottland helga etter. Fantastisk imponerende!🏅🏆✨

Tre kjappe med arrangør Torstein Greni

Hva er bakgrunnen for at du engasjerte deg i å arrangere dette løpet?
- Vi ville rette fokus på alt det gode ved og med marka. Den er gratis og tilgjengelig for alle. En hyllest til nettverket av stier – om du vil! Det er dessuten en fin måte å bli kjent på andre stier – og med nye folk. Det er jo en del stiløp fra før, men flere av de er ganske lange. Vi tenkte å senke terskelen og lage en snillere trasé, så orker man å støvsuge stua og dra på gjenbruksstasjonen når du kommer hjem fra marka.

Hva gjorde dere som arrangører for å lage et hyggelig arrangement?
- Vi ønsket å skape en vennlig og uforpliktende ramme – på grensen til koselig. En stifølelse med mindre stress og konkurransestemning. En atmosfære hvor deltakerne bidrar positivt fremfor å skule på hverandre mens man distré kjenner på om pulsbeltet er festet riktig før det tisses enda en gang.

Hva er din opplevelse av arrangementet?
- Tier'n gikk over all forventning. Jeg håper folk koste seg litt og at denne følelsen satt i kroppen – i hvertfall ut dagen. Det ville vært trivelig om folk tok turen til Tåsen neste år også. Samme tid – andre lørdag i september.

Les mer

Flere bilder, resultater og nettbutikk (tåsentiern.no)
Animasjon fra Strava lab viser den episke splitten (facebook.com)
Forsiden til Sidespor