Drømmen om vafler på Sinober

Å finne morsomme stirunder som starter fra døra hjemme er gøy. Spesielt når det inkluderer en markastue.

Tekst og foto: Bjørnar Eidsmo

Runden jeg tok fra Sagene til Sinober.

Nylig smalt jeg et kne inn i et klatretak. Det har hindret meg fra å løpe i tre uker. Nå har jeg hatt et par kortere løpeturer som har gått fint. En ny langtur ut i marka frister.
 

Planlegging må til

Kartet over Nordmarka studeres hjemme i stua. Det er spennende å finne nye løperunder. Planen er å starte hjemmefra og å legge inn et stopp på en varmestue. Sinober i Lillomarka peker seg raskt ut som et mål. Det er en av de virkelige hyggelige plassene å komme til. De har gode vafler, peis og mye annet en løper drømmer om. Hvor langt er det dit fra Sagene tro?

Jeg bruker måleverktøyet på ut.no og lager en rute fra Sagene til Akebakken, Trollvann, Solemskogen og nordover til Sinober. Det ser ut til å bli ca 17 km en vei. Så mye som mulig av ruta planlegger jeg på sti. I facebookgruppa "Stiløperbanden" legger jeg ut turbeskrivelsen. Vil noen bite på og bli med?
 

Allsang fra naboene

Mellom meg og løpeturen venter en god natts søvn. Eller? I oppgangen er det hengt opp to nabovarsler om julefest. Kl 01:30 uler allsang med "We are the Champions" ut i etasjen og gjennom soveromsveggen. Stemningen er tydeligvis stigende. Løsningen blir å dytte inn et par ørepropper og sende et vennlig hint via mobilen. Jeg håper at de ikke har opera som neste post på programmet. Tankene går til tidligere naboer jeg har bidratt til å holde våkne i 20-åra. Dette har jeg nok fortjent.
 

Søndagsro i byen 

Neste morgen er festen over, det er oppholdsvær og et par varmegrader. Ingen har latt seg lokke med på turen, men det går fint. Dagens mål er å gjennomføre den planlagte ruta uten hjelp fra bussen. 

Det har vært regn de siste dagene. Bakken har vært kald og jeg mistenker at det kan være is flere steder. Jeg har fått pigget et par gamle Salomon sko med lite dropp. De tør jeg ikke løpe med hele veien. I løpesekken legger jeg tre rundstykker, en pose med peanøtter og rosiner, vann, hodelykt, ekstra tøy og piggskoene.

Mine Salomon Slab Wings smettes på beina og jeg går ut. GPS-klokka skrus på. Starten går i rolig tempo. Sagene Bingo forsvinner bak meg. Jeg løper over Benstebrua. På Torshov er det få lyder. Noe av det beste med søndager som dette er at det er lite trafikk.  

I Torshovdalen er småbarnsforeldrene ute og triller. For noen uker siden var det snø og aking her. Nå er det helt bart. Mellom bjørketrærne finner jeg en sti. Videre løper jeg under Ring 3 før jeg er over i neste park. Den kalles Muselunden. En freesbeegolfer strekker der på armene og gjør seg klar for sitt første kast.

Dette er høydekurven for ruta jeg valgte. 

Et eldresenter blokkerer ruta

Neste attraksjon er fotballbanene til Skeid fotball. Vanligvis er det noe morsomt spill å se på her. Denne gang løper jeg rett inn i en klassisk diskusjon om corner.
- Det er corner. Ballen var ute!
- Nei, ballen var ikke ute! 

Det er far og to gutter i ordkamp mot det jeg antar er sønnen til far. Uenigheten hardner til. Stemningen er trykkende. Her er det bare å komme seg videre før jeg blir kalt inn som uvitende vitne. 

Nå er det jevn stigning på asfalt blant eneboliger og lave blokker. Jeg har enda ikke knekt koden for hva som er den morsomste ruta opp til Akebakkeskogen. Flere ganger har jeg bommet på valget. Et skilt til Grefsenlia med et trekløversymbol ser lovende ut. Jeg prøver. Like etter er jeg ved Grefsenlia eldresenter. Her stopper det helt opp. Bom igjen. Jeg finner en utvei ned en skråning og over et gjerde.

Asfaltbakken er nå på det bratteste oppover. Tre andre karer lunker rolig foran meg. De har med seg en hund. Foran rekkehusene i Akebakkeskogen starter en sti. De andre tre stopper der og strekker på kroppen. Jeg løper videre og er lykkelig. Nå er det bare sti de neste timene.

Jeg følger en bratt sti opp gjennom Grefsenåsen. Her har jeg møtt både rådyr og spretne ekorn tidligere. Nå er det bare meg her. Fuglekvitter hører jeg heller ikke. Mange av sangfuglene er vel sørpå og koser seg i varmen.

Ved et utsiktspunkt, der vi har bålcamp en gang i året, blir det en kort stopp. Oslo ser så fredelig ut her oppe fra. 

I Grefsenåsen er det morsomme stier som leder til fine utsiktspunkt som dette. Her samles vi rundt bålet på Guy Fawkes Night hvert år.  

I Grefsenåsen er det morsomme stier som leder til fine utsiktspunkt som dette. Her samles vi rundt bålet på Guy Fawkes Night hvert år.  

Snø?

Grefsenkollen restaurant passeres via grusveien på nedsiden. Da ser jeg noe hvitt mellom trærne. Er det snø her tross mildværet som har vært? Så rart. Jeg skimter folk som sklir bortover. De har altså ski på seg. Jeg hadde ikke trodd det var skiføre her nå.  

Noen løpeskritt senere ser jeg at det er Oslo Skisenter ved Trollvann som byr på snø. Her har de produsert kunstsnø når det var kaldt. 

- Nei, nei, nei. Du må starte med stavene lenger fremme. Gå tilbake!, roper en streng stemme.  

Neste bakke opp er så glatt av is og snø at jeg må trippe sidelengs ut på gresset. Vel oppe ser jeg kilden til maset. Det er en alpintrener som gir kommandoer til en gruppe barn. I alpinsporten er det litt for strenge regler for min del. 

Ved Trollvann er det snø og alpintrening. 

Ved Trollvann er det snø og alpintrening. 

Noe av det beste med stiløping er friheten. Jeg kan løpe hvor jeg vil og når jeg vil. Stort sett er det slik i hvert fall. Et løp jeg nylig løp, rett før kneskaden, hadde lagt store deler av traseen rett i langrennsløypene. Det var forståelig nok ikke populært. Tross seks meters bredde å ta av mente mange av de på ski at de var i sin fulle rett til å dytte bort og skremme oss som kom løpende.

I dag er i hvert fall ikke dette et problem. Nå er det bare å nyte naturen og dagslyset. De jeg møter i skogen ser ut til å ha det fint.

Ti meter fra skibakken er denne inngangen til en gøyal isfri sti ned mot Trollvann.

Ti meter fra skibakken er denne inngangen til en gøyal isfri sti ned mot Trollvann.

Nede ved Trollvann velger jeg en spesiell blåsti mot Solemskogen. Øystein Høgsand, en lokalkjent venn, har vist meg den en gang. Det morsomme er at den stien følger åsen rundt, gir den gode flytfølelsen og er delvis eksponert med utsikt.

Noe senere dukker en smal og bratt asfaltvei opp. Den skulle ikke være her. Jeg har altså bommet i et av kryssene jeg har passert. Må jeg løpe på vei helt til Solemskogen nå?

På toppen av bakken er det heldigvis en sti til venstre. Hurra! Der er det gøy å løpe. Snart kommer jeg inn på en bredere blåsti. Den leder nedover. Hvor ender den tro? Er det ikke et vann jeg ser mellom trærne? Det må være Langevann.

Jeg velger et umerket sidespor videre. Ja, det er jo Langevann. Stien går langs vannet, er lett kupert og morsom. Oj! Over en kul er stien dekt av is. I dag må jeg tydeligvis være forsiktig.

Isen er ikke trygg. Denne greina prøver seg likevel på en tur på Langevann. Se den fine stien som går her!

Isen er ikke trygg. Denne greina prøver seg likevel på en tur på Langevann. Se den fine stien som går her!

Raving i terrenget

Fra Solemskogen er det en blåsti til Sinober jeg ønsker å finne. Jeg tar av for tidlig fra grusveien og havner i et hogstfelt full av snublefeller. Dagens første fall krysses av og jeg raver videre blant kvist og kvast. Området kjenner jeg egentlig godt, så jeg holder bare retningen jeg skal gjennom terrenget. Like etter er jeg på den merka blåstien mot Sinober. Herfra er det enkelt å finne frem.

I marka dukker det ofte opp små hyggelige situasjoner der jeg veksler noen ord med fremmedfolk. Som da jeg ser at foran meg er det blank is ned til en grusvei. To eldre karer stopper og studerer meg. De forventer nok noe god underholdning. Kanskje en sprellende mann i løpetights på alle fire er hva de ser for seg?

Løsningen blir å skli sidelengs ut av stien og over i grøfta som er dekt med gress.
- Jeg turte ikke å prøve meg på isen rett ned bakken, sier jeg.
- Det var nok et klokt valg, sier gamlekara og smiler lurt. 

Etter et lite stykke på grusveien kommer jeg til neste stikryss. Jeg stopper og ser på skiltet. 7,5 km til Sinober står det. Såpass? Noen hundre meter senere står det 4,5 km til Sinober. Hva er sannheten tro?

Foran meg ser jeg en annen løper. Han går i de bratteste partiene. Konkurranseinstinktet får en gnist. Det er alltid gøy å løpe fortere enn noen jeg møter underveis. Snart tar jeg han igjen. 

- Stod det feil avstand på det forrige skiltet?, spør jeg i det jeg passerer.
- Hæ?
Jeg forteller om skiltforvirringen. I retur kommer en haug med stedsnavn jeg ikke kjenner, diverse rutevalg og distanser. Likevel kommer vi frem til en felles konklusjon om at det er 5-6 km igjen. Nå er spørsmålet om jeg skal forsøke å løpe fra han eller ikke. Kommer han til å henge på meg, eller skal jeg si farvel? 

- Takk, og nyt turen, sier jeg rykker fra. 
- Jo, ligeså du, svarer han. 

Rykket blir en total fiasko. Det neste som skjer er at venstrefoten mister festet på isen, jeg sklir og faller fremover. 
- Jeg ble for ivrig der ja, sier jeg og rødmer.  

Videre forsøker jeg å dra i fra, men jeg kjenner at formen er ikke helt der i dag. Glatt er det også.

Oppe på en høyde er trærne hvite. Er det snø? Ja, det er det! Og så begynner det faktisk å snø fjærlett fra himmelen også. Herlig!

Snart kjenner jeg sulten. Ved et rart tre stopper jeg og finner frem peanøtter og rosiner. Nydelig! Kjentmannen kommer i jevnt sig og passerer mens jeg gumler i meg nøtter. 

Trær kommer i så mange varianter. Dette treet er utrolig rart. Mannen i bakgrunnen har jeg nylig passert. Det skal vise seg at han er kjappere enn jeg trodde. 

Trær kommer i så mange varianter. Dette treet er utrolig rart. Mannen i bakgrunnen har jeg nylig passert. Det skal vise seg at han er kjappere enn jeg trodde. 

Belønningen

Etter 16,6 km og 2 timer og 20 minutter er jeg fremme ved Sinober. Kjentmannen er 50 meter foran meg i bakken opp til hytta. Konkurranseinstinktet mitt var ikke så fremtredende i dag likevel. Jeg er svett og skifter til tørt tøy ute i kulda.

Sinober er en oase i skogen.

Sinober er en oase i skogen.

Kjentmannen er langt nede i sin kaffekopp da jeg kommer inn i varmen. Kaffen tar han stående. 
- Det ble veldig glatt etterhvert. Jeg måtte ta det litt med ro. Bruker du piggsko?, spør jeg. 
- Nei, jeg gjør ikke det, svarer han, drikker opp kaffen og piler ut igjen. Kanskje han er redd for å stivne. 

På hytta er det juletre, fyr i peisen og nystekte vafler. Planen er å bestille kaffe til vaflene, men så ser jeg noe som frister enda mer. "Kakao" står det på en diger kjele. Her snakker vi velstand. Jeg finner et vindusbord og henger løpejakke, lue og hansker til tørk på stolene. Nå er det tid for kos.

Juletreet på Sinoberhytta er en hyggelig overraskelse. Vaflene og kakaoen smaker ekstra godt når jeg har slitt for det. 

Juletreet på Sinoberhytta er en hyggelig overraskelse. Vaflene og kakaoen smaker ekstra godt når jeg har slitt for det. 

I et hjørne sitter et par treningskompiser. De er oppslukt i hver sin mobil samtidig som de prater ivrig. To gutter går rundt juletreet. Deres foreldre slapper av ved peisen. En annen kar ser rett gjennom hele stuen, ut vinduet, og drømmer seg tydeligvis helt bort. Han har funnet roen og er mest sannsynlig på vei over i en annen dimensjon. 

- Hva gjør du? Tar du sjokoladekake?, sier en mann høyt.
- Nei, jeg bare løftet på lokket for å se, svarer sønnen. Gutten ble tydeligvis lei av å gå rundt juletreet og er ute og snoker litt. 

Etter å ha slappet av et kvarters tid ser jeg på klokka. Den er over 14:00. Når blir det mørkt tro? Hodelykt er med, men det er mye bedre å løpe i dagslys.

Det var så glatt på slutten at jeg bestemmer meg for å bytte til piggskoene. Jeg går ut i gangen og gjør meg klar. Hvor ble det av hanskene mine? Jeg går inn igjen.

En lyshåret kvinne sitter ved bordet jeg hadde.
- Satt du her?, spør hun vennlig. 
- Det går fint, jeg er på vei ut, sier jeg og tar hanskene mine som henger på den ene stolen.

Det ser ut som hun er alene. Kan jeg sette meg ned igjen og slå av en prat tro? Nei, det blir påtrengende, overbeviser den ene hjernehalvdelen meg. Den kreative halvdelen glimrer med sitt fravær. Det er på tide å komme seg videre.  

Ute på tunet spiser jeg to av de tre rundstykkene jeg har med. Medbrakt mat ønsket de ikke inne så det ut som. 

 Å løpe i marka igjen kjennes helt topp. Her er det til og med litt nysnø. 

 Å løpe i marka igjen kjennes helt topp. Her er det til og med litt nysnø. 

Piggsko vs Bambi

Jeg løper først tilbake langs samme sti som jeg kom. Piggskoene gjør det enklere å holde balansen der det er is. Snart kommer jeg til et kryss der det går en blåsti i retning Kjelsås. Det er den jeg har planlagt å ta. 

Stien er er helt ny for meg og lettløpt. Jeg får ikke helt den samme gode løpsfølelsen med piggskoene på. De gir en hardere landing og mindre kontakt med underlaget. Underveis skifter jeg frem og tilbake mellom skoene jeg har, alt ettersom hvor mye is det er.

Etter noen kilometer er jeg i krysset der stien fra Barlindåsen kommer ned. Det er også en super rute som kan tas fra Sinober. Nå kan jeg fortsette på grusvei, men det går en merket blåsti uten synlige skilt rett frem også. Den tar jeg. Sti går foran vei, så sant det er mulig.  

Et av sidesporene jeg kjenner går til dette utsiktspunktet over Maridalsvannet. Snart blir det mørkt.

Et av sidesporene jeg kjenner går til dette utsiktspunktet over Maridalsvannet. Snart blir det mørkt.

Nå kjenner jeg at beina på langt nær tåler langtur så godt som tidligere i høst. Er det isen, piggskoene eller mangel på trening i det siste som svekker meg? Det gjør vondt å løpe på hardt underlag. Jeg søker stier der det er mulig og det hjelper masse. Skal jeg likevel ta bussen fra Kjelsås?

Jeg har løpt over 26 km da jeg kommer ned til Oset ved Maridalsvannet. Det er blitt ganske mørkt. Her starter Akerselva. Veien langs elva er såpeglatt, men det er grep på sidene. 

Sjarmøretappen på glattisen langs Akerselva går forsiktig i rykk og napp. Tilslutt er jeg tilbake ved Sagene bingo. Klokka stoppes.

Det ble en super runde på 31 km der jeg løp rolig i fire timer. Jeg fullførte uten å hoppe på bussen underveis. En ny runde fra Sagene til Sinober er funnet. Det blir flere vafler i marka fremover. Gjerne med ski på beina.