Nordmarka løpes på langs

Et stykke sjokoladekake fra selvbetjeningsbua på Kobberhaugshytta ble ikke betalt sist jeg var der. Det er på tide å gjøre opp for seg. 

Tekst og foto: Bjørnar Eidsmo

Pershusfjell byr på noe av markas fineste løping. Her finner jeg flyten.

For noen uker siden løp jeg min første ultradistanse. Turen gikk fra Haslum i Bærum, opp til Kampeseter, og hjem til Sagene. Det ble 52 km nesten bare på sti. Å klare å løpe så langt var en stor seier for meg og en drøm som gikk i oppfyllelse. Samtidig åpnet det opp for å kunne gjennomføre helt andre type løpeturer.

- Hva blir det neste? Nordmarka på langs?, spør kollega og markaentusiast Øyvind meg på jobb dagen etter.
- Ja, kanskje det, svarte jeg.  Det var faktisk en knakende god idé. 

Nå har ideen kvernet gjennom ferien og skal settes ut i livet. Planen er å krysse Nordmarka fra Grua, opp til flotte Pershusfjellet, og deretter sørover helt hjem til Sagene. Underveis vil jeg følge mesteparten av Nordmarka Ultra Challenge sin variant på 54 km. Ruta jeg har sett ut i dag er litt over 65 km. 

Å løpe sammen med noen er kjekt, men jeg kjenner få som løper slik som dette. Optimistisk spurte jeg i går kveld medlemmene i facebookgruppa "Løpeprat" om noen ville bli med. Det skal litt til at noen er så spontane. Den store repsonsen uteble. Etterhvert håper jeg å bli endel av et større løpemiljø. Enn så lenge fyker jeg uansett til skogs. Å løpe alene er fint det også. 

Gjøvikbanen tar meg nordover. Tog er digg.


Løpesekken må pakkes smart

På lange turer bruker jeg min Osprey Talon II løpesekk. Det er vesentlig hva jeg har med. Turkartet Oslo Nordmark Sommer gir oversikten jeg trenger. Temperaturen varierer mye i løpet av en dag og kraftige regnbyger kan dukke opp fra intet. Derfor tar jeg også med ullundertøy og løpejakke. 

Samtidig trenger jeg endel drikke og mat. Et sted leser jeg at grunnet beitedyr bør jeg ikke drikke bekkevann i Myllaområdet. Dermed fyller jeg drikkebagen full med 1,5 liter vann. Grove rundstykker, banan og energibarer får også plass i sekken.

På Kikutstua, eller Kobberhaugshytta, kan jeg nok også kjøpe mer mat underveis. Å ikke sjekke nøyere i hvilken grad det er mulig denne dagen skal vise seg å være en dristig strategi.

Grua stasjon er et fint sted å starte for turer i marka. Her kan du dra østover til Romeriksåsene, eller vestover opp til Mylla som jeg skal nå. 

Startproblemer oppover til Mylla og Åsjøseter

Pokémon Go feberen har også nådd Grua. Barna fyker rundt på sparkesykkel og leter etter monstre. Jeg derimot jakter på noe helt annet. Ved lekeplassen ser jeg det. Et lite blått merke. Her starter stien opp til Mylla. Den er endel av en stilabyrint som dekker hele Oslomarka. Klokka er 13. GPS-en skrus på. Mitt livs lengste løpetur er i gang. 

Først går stien opp til skolen. Allerede ved sandkassa blir jeg usikker. Jeg finner ikke neste blåmerke. 

- Leter du etter stien oppover?, spør en dame på gebrokkent norsk. Hun leker med sønnen sin.
- Ja, svarer jeg. 
- Jeg bor der oppe og pleier å gå der, sier hun og peker mot en skråning med kratt. Det er litt vanskelig å forstå alt hun sier, men jeg prøver.  

Stien er mer gjengrodd enn jeg forventer. Jeg kommer opp i en slalombakke, men jeg ser ikke neste blåmerke her heller.  Dermed går jeg ned igjen, og velger en annen tydeligere sti i noenlunde riktig retning. 

Nå er jeg i et boligområde. I en hage står en kar og jobber konsentrert med kantklippern. 
- Blåmerket sti? Jeg vet ikke helt, men det går en sti oppover i slalombakken rett der borte, sier han. 

Damen på lekeplassen hadde altså rett. Tilbake i slalombakken finner jeg igjen blåstien og det er godt merket videre. 

Nei, har du sett. Av alle gjerdeoverganger jeg har sett er dette den flotteste. Noen har gjort seg flid. Slikt varmer et løpehjerte.

Opp mot Mylla stiget det jevnt. Det er slakt nok til at det går fint å løpe. Været erter meg med noen små byger. 

Ved vannet Svea er det vindstille. Skogen er tørr og sola varmer. Forholdene for en langtur kunne ikke vært bedre. Siden dette ikke er en konkurranse kan jeg senke skuldrene og se rundt meg. 

Mylla. Herfra går det helt supre skiløyper om vinteren og fine blåstier om sommeren.

Nordmarka Ultra Challenge starter her i enden av parkeringen ved Mylla. Til venstre løper de som skal delta på 100 km og 200 km. Annethvert år løpes distansen sørfra. Jeg tar til høyre der ruta for 54 km går. Den har jeg tenkt å forsøke å følge frem til Kobberhaugshytta. 

"Saugastiro" er et velkjent begrep i Austevoll der min mor kommer fra. Det betyr å stirre som en sau. Etter 10 km, ved Åsjøseter, treffer jeg på disse to som mestrer slik stirring til klovspissene. Blir de ikke "hugærne" av å ha lyden av sauebjeller rundt seg hele tiden tro? 

Se den fine broen. For en luksus! 

Bomtur

I dette krysset burde jeg ha sjekket kartet. Det gjorde jeg ikke, og tok til Trantjern. Det er totalbom for NUC 54 km ruta som går videre til toppen på Kollern.

Det slår meg at det er litt rart at ruta tar en så ny retning. Likevel tror jeg fortsatt at jeg er på rett vei og fyker avgårde på denne fine stien.

Herlig med dagens første skikkelige nedoverbakke! Å unngå å snuble og vrikke foten krever konsentrasjon. Det er også mye av moroa. VJ Irock skoenes myke gummisåle gir et fantastisk grep i markaterreng. 

Vel nede forstår jeg at jeg har gjort en brøler med tanke på ruta. Det blir derfor noen ekstra km på grusvei. Slike veier syns jeg ofte er kjedelige å løpe på. Det skjer ikke noe. Da kan tankene fort dreie mot at jeg er sliten. Løsningen blir å sette på musikk.

Tverrsjøen

Ved Tverrsjøen ligger denne flotte rastebua. Jeg har løpt 18 km. Det er tid for lunsj.

Inne i rastebua er det plakater med kloke ord om skogen. 

Velkommen til Tverrsjøstallen! Har du bil kan du kjøre opp hit via Jevnaker og ta en treningsrunde herfra både sommer og vinter.

Idyll ved Tverrsjøen.

En stor del av løpingen er å oppleve naturens store mangfold tett på.

Blokade! Dette lukter trøbbel.

Et koordinert kuangrep uteblir. Erfaringer fra sommerjobben som avløser i 1994 kan være årsaken til at vi kommer såpass godt overens. Villdyrene lar meg passere. 

Pershusfjellet

Nå starter moroa.

De beste stiene er myke, byr på fart, er helst tørre, har lite stein og lite røtter. Slik som denne.

Når det går nedover igjen første gang, gjelder det å ikke løpe rett frem, men til høyre ved denne steinen. Sist jeg var her bommet jeg. Det endte med kratt og klyving opp fra en dyp kløft full av insekter.

Jeg har ikke løpt så mange steder i verden. Likevel tror jeg disse stipartiene må være i verdensklasse for hva som gir den gode løpefølelsen.

Finstad - Katnosa

Etter Pershusfjellet kommer denne fine stien mot Finnerudseter.

Finnerudseter er i enden av vannet Spålen. Her bodde den skumle og sagnomsuste Spålsfinnen, som ble henrettet på Akershus for et drap han hadde begått. Den morsomme stien mot Katnosa går rett forbi.

Turen fortsetter. Etter 27,5 km er det fortsatt bare god stemning. 

En av Milorgs mange hytter i marka.  Tenk på hvordan det må vært å skulle klare å unngå tystere og nazister gjennom å bruke skogen som skjulested.

Idag er det fredelig ved Milorg D13s baseavdeling.

Katnosa - Sandungen

Idyllisk ved DNT-hytta på Katnos etter 32,5 km. Skoene tas av og beina får hvile mens mine to siste rundstykker spises opp. 

Plutselig er jeg ute på grusvei igjen. Blir det slik helt til Sandungen tro?

Nei, heldigvis ikke. Etter 500 meter ledes jeg inn på en ny blåsti igjen. 

Tror dette er Katnostjernet.

Oppover er det våtere og mer utfordrende stier.

NUC 54 ruta har en avstikker opp til Kirkeberget og ned igjen hit. Jeg er allerede sent ute og står over denne gang. 

Sandungen

På kjente trakter ved Sandungen. Et nytt delmål er i boks.

Denne elva starter ved Katnoshytta og renner ut i Store Sandungen.

Jeg løp for langt på grusveien, men fant fort tilbake til blåstien etter en kikk på kartet. Her ferierer noen i telt. Ikke dumt!

Skyene speiler seg i Store Sandungen.

Over Kikuttoppen

Dette krysset gir to muligheter til Kikutstua. Jeg starter på den korteste ruta, men den er veldig våt og myrete. Jeg stopper og søker opp hytta på nettet. Serveringen er stengt for dagen, og de tar kun mynt i selvbetjeningen. Jeg snur tilbake hit og setter kurset opp mot Kikuttoppen. Det er jo også der NUC 54 ruta går. 

Etter endel krøkkete og våte partier kommer jeg opp i høyden. Ryggen mot Kikuttoppen byr på noe av den flotteste naturen jeg har sett i marka. Det føles som jeg er et helt annet sted. Afrika kanskje?

Lurer på hvorfor det er en helt annen vegetasjon her oppe? Har du svar, kommenter gjerne.

Ryggen mot Kikuttoppen er, sammen med Pershusfjellet, turens høydepunkt. Her blir det en telefon til min venn Ole Einar. Det hjelper på motivasjonen når noen vet hva du holder på med. 

Maratondistansen er passert, men jeg har fortsatt nesten 25 km igjen til Sagene. Den siste energibaren gikk i bakkene opp hit. Selv om jeg fylte opp en liter vann i drikkebagen ved Katnos er den tom alt. Vil jeg finne mer mat lenger fremme? Når blir det mørkt tro?

Lengst der framme kan jeg skimte Oslo. Til høyre er Tryvannstårnet.

Hurra! En bekk med kaldt, rent og friskt drikkevann. 

Under stikonkurransen Flyktningruta, nå med navnet Østmarka Trail Challenge, lærte deltaker Lars Gilberg meg at en snyltekopp er alt du trenger for å slukke tørsten i marka. Siden har jeg alltid hatt det med.  

Drømmen om matfatet på Kobberhaugshytta

Da jeg løp min første ultradistanse for noen uker siden var jeg sent på kvelden innom Kobberhaugshytta. Der var det satt ut mat i selvbetjeningsbua. Du kunne legge kontanter i en boks. Jeg hadde bare kort. Et stort stykke sjokoladekake var endel av utvalget. Fristelsen ble for stor. Kakestykket smakte himmelsk og bidro til at den siste etappen gikk så bra som den gjorde. I dag har jeg med kontanter for å gjøre opp for meg. Lurer på hva slags mat som ligger der nå?

Vel nede fra Kikuttoppen bærer det videre mot Kobberhaugshytta. Dette blir en etappe preget av en sulten mage.

Sola går ned bak meg. 

Foran meg er det fortsatt lyst og en super løpesti.

Kun 1,5 km igjen. 

Noen never blåbær gir meg ny energi opp bakkene. 

Appelsinhaugen. Tenk å hatt en appelsin nå.

Kopperhaugtjernet. Et kveldsbad hadde vært herlig, men mørket jager meg videre. 

Sjarmøretappe med digg sti langs tjernet.

Etter 50 km er jeg ved Kobberhaugshytta. Herlig! Herfra er det mest nedover. Først må jeg en tur i bua.

Takk Grethe for sjokoladekaka sist. Da er gjelden gjort opp.

Kobberhaugshytta har sommerstengt og det ligger ikke noe mat i bua. Nei, så gæli. Kritisk. Det står en myntautomat i bua med sjokolade. Siden jeg kjøpte kaffe for en 20-kroning på toget, tror jeg det bare er en femkroning igjen i sekken. 200 kr seddelen har ingen nytte. Etter endevending av alle lommer har jeg tilslutt 30 kr å boltre meg med. Det holder til en Twix og en boks Smurf. Det gir meg sårt tiltrengt energi. Vil det vare?

Denne kombinasjonen skal holde meg igang de siste 15 km. Ikke helt det jeg hadde håpet på.

Mellom Kobberhaugshytta og her ved Blankvann er det også en morsom blåsti. Temperaturen synker. Jeg skifter til den tykkeste ulloverdelen. Mørket presser lyset ut. Månen er i godlune å bidrar med sitt for at jeg ikke skal snuble.

Opp her går det en blåsti til Ullevålsseter. Jeg trodde ikke jeg skulle bli så sen, og har ikke med hodelykt. Fristelsen er for stor. Sti går foran vei. Her har jeg løpt før, og jeg vet at stien kan løpesi mørket uten lys. Slik blir det.

Ofte knaker det i skogen av fugler som skremmes opp når jeg kommer forbi. Her braket det høyere enn vanlig. Jeg stopper og ser rundt meg. I mørket, 20 meter unna, reiser det seg en elg fra buskene. Vi måler hverandre med øynene. Deretter smyger Skogens konge seg vekk. 

Midnatt ved Ullevålseter. Det er 11 km igjen til Sagene. 

Den siste etappen 

Etter Ullevålsseter tar jeg blåstien mot Sognsvann istedenfor grusveien. Et skjebnesvangert valg. Ole Einar ringer. Han er på vei til vår felles oppvekstbygd Sauland.

- Hvor langt har du løpt nå?, spør han.
Da ser jeg at GPS-klokka er tom for strøm. Det hadde jeg forutsett så Stravalogging ble aktivert via mobilen like før Ullevålsseter. 

- Jeg tror det må være rundt 58 km nå, sier jeg
- Har du hodelykt?
- Nei, men det går bra å løpe uten, sier jeg uten å helt overbevise meg selv.

Det lille lyset du ser er månen. 

Da samtalen er over merker jeg at månen ikke er i nærheten av å gi det lyset jeg trenger. Med høye steg er det likevel utrolig hvordan føttene finner frem. Utslitte stipartier med store steiner og røtter betyr snublefeller.  Å falle og skade beina på slike turer er det jeg frykter mest. Det skal ikke skje. Jeg er godt kjent her, og nødladeren til mobilen har en liten lykt som hjelper meg der det er mest usikkert hva stien skjuler. Likevel blir det endel trasking.

Tankene begynner å spinne. Hvorfor tok jeg ikke grusveien? Skal jeg unne meg en taxi fra Sognsvann? Ulike middagsretter trer frem. Kjøttdeig, tomatpasta og spaghetti åpenbarer seg tydeligst. Jeg må jobbe med hodet. Det mentale har alt å si når motstanden øker. Å gi seg på Sognsvann er uaktuelt. Jeg skal fullføre helt frem.

Ved Nedre Blanksjø endrer jeg ruta og kommer meg videre på grusvei istedenfor å fortsette på sti mot Korsvoll. Her ved Sognsvann er det til og med gatelys. 

Tenk om Kiwi hadde vært åpen. Rundt meg kjører biler frem og tilbake i 10 km/t og driver tydeligvis med noe snusk. Hva i all verden skjer på Sogsvann nattestid? Harry Hole bør settes på saken. 

Når jeg blir sliten er hva jeg tenker helt avgjørende for om jeg klarer å løpe. Det kjenner jeg på her der jeg veksler mellom å gå og løpe på asfalten. Så kommer jeg på at jeg har med headphones. Musikk skrus på, jeg får ny motivasjon og beina øker tempoet igjen.

Når jeg blir sliten er hva jeg tenker helt avgjørende for om jeg klarer å løpe. Det kjenner jeg på her der jeg veksler mellom å gå og løpe på asfalten. Så kommer jeg på at jeg har med headphones. Musikk skrus på, jeg får ny motivasjon og beina øker tempoet igjen.

Fantastisk! Shell på Tåsen har nattåpent. Selv om jeg bare har 1 km igjen makter jeg ikke å la dette matfatet passere.

Klokka er 01:17 og jeg er skrubbsulten. Nattmat på Shell gjør underverker. 

Herlig å se Sagene kirke igjen! 

Herlig å se Sagene kirke igjen! 

Målgang. Nå skal det handles!

Målgang. Nå skal det handles!

Gikk amok på Jokern. Alt av drikke forsvinner, men jeg er for trøtt til å lage middag. Det får bli frokost neste dag. 

Gikk amok på Jokern. Alt av drikke forsvinner, men jeg er for trøtt til å lage middag. Det får bli frokost neste dag. 

Kl 02:13. Skål for min lengste løpetur så langt! Det ble ca 67 km. Turen tok 12,5 time, inkludert alle stopp. Tid i bevegelse ble 9 timer og 10 minutter. Nå er det tid for restitusjon. God natt!

Kl 02:13. Skål for min lengste løpetur så langt! Det ble ca 67 km. Turen tok 12,5 time, inkludert alle stopp. Tid i bevegelse ble 9 timer og 10 minutter. Nå er det tid for restitusjon. God natt!

Stiløpere på facebook

Liker du også å utforske naturen med løpeturer på sti? Da jeg ikke fant noe tilsvarende har jeg opprettet facebookgruppa "Stiløperbanden".  Kom med turtips, finn noen å løpe med og foreslå morsomme konkurranser.