Oppdrag Sognefjorden del I

Vi kaster loss fra Bergen med en klassisk Colin Archer skøyte. Norges lengste fjord og fjellene rundt skal utforskes nærnere.

Tekst: Bjørnar Eidsmo
Foto: Knut Halvor Møgster og Bjørnar Eidsmo

Trond Solbakken ringer havnedirektøren i Balestrand for å få tilgang til ferskvann og dusj:  

- Er det dere som kom med treseilbåten? Dere må komme oftere! Slikt trekker folk til kaia. Jeg kommer med én gang!, sier Arvid Bake. Han kommer snart kjørende på en firehjuling sammen med barnebarnet. 

Vi er ute med Agia Ohio, en 40 fots Colin Archer skøyte, rigget som originalen. Den tilhører faren til Trond, Kåre Solbakken, fra Storebø. Overalt hvor vi kommer møter vi hyggelige folk som synes det er kjekt med litt liv på kaia. 

Colin Archer båten "Agia Ohio" i Sognefjorden. Foto: Knut Halvor Møgster.

Mannskapet

Det hele starter noen dager tidligere. Austevollingene Trond Solbakken og Knut Halvor Møgster har gledet seg lenge. Skøyta har fått på bunnsmøring og er bunkret for påsketur. På kaia i Storebø får de med seg nystekte boller og rundstykker. Deretter kaster de loss. Målet er Sognefjorden. Snødekte fjell, toppturer og kanskje en lokal påskerock venter. Kursen settes mot Bergen. Der skal resten av mannskapet mønstre på.

Underveis fra Storebø til Bergen. Foto: Knut Halvor Møgster.

Samtidig på Gardermoen er fetteren til Trond, Bjørnar, altså meg. Jeg er halvt austevolling, og holder til i Oslo. På flyplassen er det kaostilstander. Grunnet et kraftig snøvær dagen før har mange mistet sine fly. Rett før hele bagasjebåndet kollapser får jeg sendt mine ting avgårde. Det skal bli godt å komme seg vekk fra stressede folk og ut på sjøen, tenker jeg og går mot sikkerhetskontrollen.

Siste del av mannskapet, Mads Johansen, er allerede på Vestlandet. Han har kjørt over fra Oslo tidligere i uka for å utføre en installasjonsjobb. Han har seilbåt selv og er vant med livet på sjøen. Sammen med sin erfaring som maskiningeniør har han nyttig kompetanse å tilføre mannskapet.

Senere, samme kveld, kommer en kar ruslende i regnværet på Bryggen i Bergen. Langs kaia kjenner han igjen en skøyte med to master. Det er dit han skal. På dekk står et kjent fjes.

- Hei hei! Har dere behov for en stuert ombord?, spør jeg.
- Halaien Bjørnar! Ja, velkommen ombord!, sier Trond. 

Vi er født samme dag, samme år, av to de søstrene Annbjørg Eidsmo og Inger Margrethe Solbakken. Vi bor på hver vår side av landet, og har dratt på mange fine turer sammen. Nå er vi klare for et nytt eventyr.

Under dekk er også Mads kommet på plass. Ellers er det fint besøk ombord fra Linveig, Cecilie, Jannicke og en annen Bjørnar. Snart kommer også Asle, broren til Trond. Knut Halvor er visstnok i land en tur og får avgangsbrief av to Sognejenter. Vi får ønsker om en god seilas fra de besøkende før det i hvert fall ombord blir rolig. For i nabobåten er det allsang til Bon Jovi's slager "It's my life!" så det rister i skroget. Der er det full fest til klokka åtte om morgenen. Ny rekord?

Kapteinen, Trond Solbakken, får oss trygt ut fra Bryggen i Bergen.

Kapteinen, Trond Solbakken, får oss trygt ut fra Bryggen i Bergen.


Friskt vær

Neste dag går kursen nordover gjennom leden til Hurtigbåten. Fokka er oppe og får oss fram i fin medvind. Utover dagen blåser det opp. Trond står til rors. Over Fensfjorden er det liten kuling fra sørøst. Den 20 tonn tunge Colin Archer skøyta holder fint stand. Skjerjehamn vurderes som et sted å legge til, men det blåser friskt der og det ser stengt ut på land. Vi fortsetter mot Eivindvik. Vinden er oppe i 40 knop i kastene. Agia Ohio gjør 6 knop bare på riggen, altså uten seil og bruk av motor.

Det blåser opp. Foto: Knut Halvor Møgster.

- Jeg elsker uvær!, sa Knut Halvor under en skitur tidligere i vinter. Da gikk han med skøyteski i fjellet med snø til knærne. Vinden kom da plutselig og blåste igjen sporene. Jeg minnes dette der jeg ser min andre fetter navigere oss trygt fram mellom holmer og skjær. Knut Halvor er offiser i Kystvakten og kjenner farvannet som sin egen bukselomme. 


trygt i havn

Vel inne i Eivindvik er det blikk stille. Her kan vi ligge trygt for natten. På kaia kommer en dame fra Sparbutikken gående.
- Hva skal du ha i havneavgift?, spør Trond.
Hun tenker en stund, så kommer det på nordnorsk dialekt:
- Æ trur vi bare sier god påske!

Jeg er stuert og serverer kjøttdeig og pasta. Det går ned på høykant hos mannskapet. En dunk med rødvin åpnes. Så går praten utover nattetimene. 

Eivindvik.

Eivindvik.


gamle historier om igjen

Det beste med å være på seilferie er friheten. Vi kan dra hvor vil vil og tar en dag av gangen. Det er nåtiden som gjelder. Vi kommer tett på naturen. Samtidig er kjemien ombord avgjørende. Den er det ingenting å si på. Gamle historier fortelles om igjen. Du trenger jo bare en person som ikke har hørt den før, så blir det ekstra moro å fortelle. Latteren sitter løst.

Vi lærer av hverandre. En får endelig grunnleggende innføring i riktig koking av poteter og gulrøtter. Ja, du leste riktig. En annen lærer hvor viktig det er å åpne opp sjøen før du runder et nes. Slik unngås unødvendig vanskelige situasjoner med motgående fartøy. Senere vil også kunnskap om hvordan vurdere skredfare bli overført. Og at å gå på tærne med toppturski ikke er en god teknikk.


Familierøtter

Tilbake i Eivindvik er det en ny dag. Rødvinsdunken er tom. Det bærer enkelte ombord mer preg av enn andre. Norskekysten er full av historier om liv som er levd. Min bestemor er fra Nyhamar like nord for der vi er. På tidligere familieferier, kom "onkel Peder" og hentet oss fra kaia vi har overnattet. Den gang gikk turen i en trofast snekke med skikkelig "dunk dunk motor". Nå følger vi samme rute. Da vi passerer Nyhamar lager jeg frokost til gutta, men jeg får en snartur opp av luka får å ta et bilde som sendes til familien. Kanskje legger vi til kai der på tilbaketuren.


Sognefjorden

Foran oss er Norges lengste fjord. Vi heiser storseil, fokke, mesan og toppseil. Vinden har roet seg siden gårsdagen. Likevel kommer såpass mye vind en periode at vi kommer opp i 7 knop. Det skaper god stemning hos både Austevollinger og østlendinger. 

Oppe i masta for å gjøre en liten justering. Trond sikrer. Foto: Knut Halvor Møgster.

Vi ser ingen andre båter enn noe nyttetrafikk når vi siger innover. Sent på kvelden legger vi til i Balestrand. Kviknes hotell, et av Norges største trebygg, ligger i mørket. Turistsesongen er enda noen uker fram i tid.

Det er tid for rådsmøte ombord. Det er meldt sol neste dag. Vi sjekker kart, skredvarsel og toppturbøker. Balestrand ligger ved utløpet av Fjærlandsfjorden. Den fjorden er omkranset av fine fjell vi kan gå opp lenger inn. Men finnes det en kai vi kan bruke? 

Før lyset slukkes har vi en plan. Morgendagen vil by på innseiling på blikkstille fjord. Rundt oss vil vi få se høye snødekte fjell som stuper ned i fjorden. Vi skal passere gårder som biter seg fast på bratte jorder. Hva slags liv er levd der? Nesten helt inne i Fjærlandsfjorden skal vi legge oss til kai ved Bjåstad, en sliten nedlagt kai der fylkesbåten tidligere gikk. Derfra skal vi gå opp til Skredfjellet, og stå på ski og brett nedover i påskeslush. Underveis må vi ta vurderinger som gjør at vi kanskje må snu før vi når toppen. Og kommer vi til å få med oss påskerocken i Høyanger?

Alt dette ligger frem i tid. Nå trenger vi en god natts søvn etter 12 timer på sjøen. Det er et spent mannskap som sovner ved Balestrand kai den kvelden. Og barnebarnet til havnedirektøren fikk kanskje noen nye ideer til hva fremtidige påskeferier kan brukes til.

Se også Oppdrag Sognefjorden del II.

Til kai i Balestrand.

Til kai i Balestrand.