På smale skispor til Kongens utsikt

Bli med på en eventyrlig ferd gjennom Krokskogen. 

Tekst og foto: Bjørnar Eidsmo

Jeg suser på langrennski ned gjennom skogen blant høye og krokete trær. Løypa er smal og svingete. Ingen har stått her før denne dagen. Jeg vet ikke hva som venter lenger fremme. Alt jeg har lært av skiteknikk utfordres. Det gjelder å ploge og skrense nok til å være trygg om noe uforutsett skjer. Gamle kunster fra tiden på telemarkski trekkes frem. På vei opp en kul satser jeg, flyr gjennom lufta og lander med et dypt nedslag. Huhei, dette er gøy! Da innser jeg at neste sving er for brå til at jeg klarer den. Hva nå?

Slik kan de fantastiske skuterkjørte skiløypene oppleves. I Oslomarka finner du dem som stipla linjer via turplanleggeren til Skiforeningen. Klikk på "vis mer i kartet" og "vis løypetype". Ellers kan du bare å prøve deg frem når du oppdager slike sidespor i skogen. Du kommer ikke til å angre. Her får du historien om en dag vi utforsker ukjente områder på jakt etter skogens flotteste skiløyper.
 

Fakta om turen

  • Lengde: 70 km
  • Tid: 11,5 time inkludert matpauser og et par bomturer.
  • Rute ut: Skansebakken i Sørkedalen (Oslo) - Storebekkhytta - Søndre Heggelivann - Langtjernbrenna - Nordre Heggelivann - Løvlia (betjent hytte) - Gyrihaugen - Skardet - Retthella - Kleivstua (betjent hytte) - Kongens utsikt.
  • Rute tilbake: Kongens utsikt - Fjellsetra - Løvlia - Gampetjern - Storebekkhytta - Skansebakken. 
  • Ankomst: Bil eller buss 41 til Skansebakken parkering. 

Ruta vi gikk. Kartgrunnlag: Openstreetmap. Klikk for større bilde.

Klokka er kvart på sju en lørdag morgen i slutten av januar. Jeg rusler gjennom et boligstrøk på Grefsen i Oslo på vei til trikken. Over høyre skulder bærer jeg skiene jeg fikk av venner og familie for ni vintre siden. Den flotte gaven gjorde at jeg gjenoppdaget gleden ved å gå på langrenn. I venstre hånd har jeg stavene mine. På ryggen bærer jeg en sekk med alt jeg trenger for en lengre dagstur. 

Snøen ligger høyt på hustakene, på trærne og i hagene der jeg går. Maken til vinter kan jeg ikke huske å ha opplevd siden barndommen i Sauland i Telemark. 

Femti meter foran meg hopper plutselig tre rådyr med hvite baker over veien. Hvor kommer de fra tro? Kan det ha vært fest i en eplehage i nærheten?

Dyrene blir borte bak en haug. Da jeg kommer ned dit de forsvant stopper jeg og speider etter dem. Lenger oppe ser jeg rådyrene rusle fredelig oppover på gangstien. Det bakerste dyret stanser og snur seg. Det står stille, vurderer meg og virker ikke å føle seg truet. Jeg zoomer inn og knipser et kornete bilde. Opplevelsen minner meg på at vi mennesker og dyrene kan leve godt sammen, også i byen. 

Jeg fortsetter. Marginen for å rekke neste trikk har snevret inn etter møtet med rådyrene. Hvis jeg mister den kommer jeg altfor sent til avtalt møtested på Grünerløkka. På vei ned den bratte Doktor Smiths vei hører jeg den skingrende lyden fra en trikk som bremser. Mellom husene ser jeg det elektriske beistet komme nedover Kjelsåsveien. Å løpe med skisko med harde plastsåler på glatta og ski og staver i armene er ekstremsport. Jeg presser likevel farten opp til det som er forsvarlig. Ikke et sekund for tidlig når jeg frem og går ombord. 

Rådyrbanden er på vei tilbake til skogen etter natterangling i byen. 

Rådyrbanden er på vei tilbake til skogen etter natterangling i byen. 

Skiløpere med italienske ambisjoner 

En time senere tar Johannes Rummelhoff, Patrick Stangbye og jeg våre første stavtak fra Skansebakken i Sørkedalen. Det er fortsatt mørkt. Johannes har planlagt dagens spenstige tur. Målet er «Kongens utsikt». Stedet ligger helt vest i Krokskogen og skal være oppkalt etter Kong Karl Johan. På veien dit har vi tenkt å oppsøke flere sidespor i Skiforeningens løypenett.

Selv om vi er tidlig igang jager det stadig flere forbi oss oppover kneikene. Her er det mange spreke folk med kraftfulle stavtak. Enkelte som passerer er ganske ville i blikket. Kanskje har de ambisjoner for Marcialongarennet i Italia om en uke? Andre får stort fart med hjelp av ivrige hunder. For dem er motbakkene en lek. Vi skravler med hverandre og lar oss ikke stresse.

Patrick siger oppover hovedløypa fra Skansebakken. Johannes står i midten og justerer bekledningen. Han i grønt aner jeg ikke hvem er.  Foto: Bjørnar Eidsmo.

Patrick siger oppover hovedløypa fra Skansebakken. Johannes står i midten og justerer bekledningen. Han i grønt aner jeg ikke hvem er.  Foto: Bjørnar Eidsmo.

Da det flater ut ved Søndre Heggelivann kommer vi til et kryss. Opp til høyre er en løype som ikke er kjørt opp etter siste snøfall. Johannes sjekker kartet. Jeg tester hvordan det er å brøyte meg gjennom nysnøen i sporet. Det går fint. 

- Den løypa leder opp mot Oppkuven, sier Johannes. 
- Herlig!, sier jeg.
Vi går vekk fra hovedløypa og opp i mer fredelige områder. Snart kommer vi til nok et kryss. 

- Det må være til venstre her. Løypa til høyre har jo retning tilbake mot Sørkedalen, sier jeg.

Skiltene står for langt unna til at jeg ser hva som står på dem. Patrick og Johannes stoler på min retningssans, så vi tar til venstre. Det viser seg fort å være en tabbe. Noen hundre meter senere står det masse andre skifolk i et kryss. Det betyr at vi er tilbake i hovedløypa.
- Unnskyld, sier jeg flau til de andre to. Vi snur og staker tilbake. Skiløypa dreier videre mot nord. Så finner vi det vi er ute etter. Et nykjørt skuterspor leder ut av løypa.  
 

Trær som bukker

- Hurra!, utbryter jeg da vi går inn på det smalere sporet. Gleden over å få utforske ukjent natur bobler i kroppen. 

Løypa er bratt. Vår teknikk for fremdrift i ulendt terreng utfordres. Sporet er så smalt at når vi går sidelengs er bakre del av skia ute i løssnøen. Vi kaver, spinner og tråkker oss frem. Mine racingstaver med små trinser er ingen fordel her. Da det flater ut kan vi gli avgårde og nyte det eventyrlige landskapet. Her er en sjelden ro. Slikt gjør godt for oss som lever i storbyen. 

Jeg stopper og stirrer på trærne som tynges av all snøen. Området vi er i ligger øst for Brennåsen og ser ut til å hete Langtjernbrenna. Naturreservatet ved Oppkuven er noe lenger nordøst.
- Hva ser du på?, spør Johannes.
- Ser du hvordan trærne svaier? Er det ikke som om de bukker til oss?, sier jeg.
- Ja, jeg ser det, sier Johannes.

Noen trær ser ut som trollmenn. Andre som dyr. En høy kosakkhatt kan også dukke opp. Vi fortsetter gjennom trange søkk og åpne myrer med en fantasi som løper løpsk.

Johannes trives på skuterkjørte løyper blant snøtunge trær. Foto: Bjørnar Eidsmo.

Johannes trives på skuterkjørte løyper blant snøtunge trær. Foto: Bjørnar Eidsmo.

Er dette trær eller noe annet levende? Foto: Bjørnar Eidsmo.

Er dette trær eller noe annet levende? Foto: Bjørnar Eidsmo.

- Skal vi ta oss en matbit?, spør jeg de andre.
- Ja, jeg er sulten, sier Patrick. 
Vi finner le for den kjølige vinden. Når vi stopper blir vi fort kalde. Dunjakker tas på. I sekken finner jeg det første rundstykket. Det er pakket i aluminiumsfolie som ekstra beskyttelse. Dermed er det også spennende hva jeg får når jeg åpner den. Den er med hvitost og druer. Det smaker godt. Samtidig oppdager vi at Johannes styrer noe voldsomt med sin sekk. 

- Hva skjer?, spør Patrick.
Johannes ser på oss.
- Jeg har glemt maten i bilen, sier han fortvilet.
Vi er på en tur som vil ta minst 10 timer. Det krever endel mat. Vi får bare dele på det vi har. Jeg graver i sekken og fisker opp et rundstykke som jeg hiver til Johannes. 
- Takk, sier han, åpner den og spiser. 
- Hva fikk du?, spør jeg. Var det geitost og honning?
- Ja, det er det, sier Johannes. 

Da har jeg ett rundstykke med laks og ett med skinke igjen. Samtidig har jeg nøtter, rosiner og sjokolade i sekken. Underveis er det også mulig å kjøpe godsaker på to markastuer frem til kl 16. Termoser kommer frem. Jeg heller varm saft i koppen. Det smaker rart. 
- Varm Fun light bringebær er ikke det samme som solbærtoddy, sier jeg. 
- Hæ? Har du varmet opp Fun light?, spør Johannes vantro.
- Det var den eneste saften jeg hadde hjemme nå, svarer jeg.
- Det er bedre med solbærsirup. Du trenger sukkeret på turer som dette, følger Johannes opp. Idag har han selv en mikstur av kaffe og kakao på kanna.

På neste tur skal jeg helt klart gå for kraftigere saker. Tross den spinkle smaken er det uansett godt med noe varmt i kroppen. Johannes spanderer sjokolade før vi vrenger av oss dunjakkene og fortsetter gjennom skogen. 

Da vi staker over Store Langtjern får Patrick en innskytelse. 
- Her kan du føle deg som Jesus, sier Patrick.
- Hva mener du?, spør jeg.
- Vi går jo på vannet, svarer han.
- Hehe. 

Vinteren 2018 på sitt beste. Foto: Bjørnar Eidsmo.

Vinteren 2018 på sitt beste. Foto: Bjørnar Eidsmo.

Løypekryss med lurerier

Etter 20 km er vi fremme på den populære markastua Løvlia. Hytta er full av folk i dampende ullundertøy. Her samles skiløpere som har gått fra Sollihøgda, Ringkollen og Sørkedalen. Vi får klemt oss inn i en krok. Så nyter vi nydelige kanelboller og skoleboller. Johannes gomler i tillegg i seg en vaffel med rømme og syltetøy. Siden han glemte nista i bilen er det vel lurt å bunkre opp litt ekstra.

- Først skal vi ned langs bilveien et stykke før løypa dukker opp igjen, sier Johannes. Vi står i løypekrysset ovenfor Løvlia turisthytte. Etter et par hundre meters gange ned veien ser jeg et tråkk opp til en skiløype på høyre side.
- Da må det være opp her da, sier jeg og labber først. 

Vi staker videre i en superfin løype. Så raskt tempo har vi ikke hatt tidligere denne dagen. Det er noe kjent her. En mistanke vokser i meg. Er ikke dette en av løypene til Ringkollen? Skal jeg virkelig ødelegge den fine flyten vi har nå med å varsle nok en bomtur? Det blir vel ikke noe bedre av å oppdage det senere.

Jeg tar en sjekk på iMarka-appen fra Skiforeningen i fart. De andre fyker avgårde. Heldigvis er fortsatt mobilen i live. En blå sirkel avslører at vi er på helt feil kurs. Nok en gang har jeg vært for kjapp med valg av løype.
- Johannes og Patrick! Vi går feil!, roper jeg. 
Vi snur og finner snart riktig løype mot Gyrihaugen. Jeg innser at det er helt innafor å forvente at jeg er mer ydmyk i alle løypekryss som måtte dukke opp videre i livet.
 

Tradisjoner fra Morgedal holdes i hevd

Det går igjen bratt oppover på skuterkjørte skiløyper. Vi er de første som går her i dag. Da vi runder Gyrihaugen får vi igjen for slitet. Vi setter utfor smale og svingete bakker. Her utfordres alt vi kan om skiteknikk. Flere steder er det liten plass til å bremse. Det gjelder å legge inn marginer om noe uforutsett skulle skje. Minner fra oppvoksten i Sauland i Telemark trer frem. I en periode var Sondre Norheim min store helt. Med telemarkski, lærsko og nikkers fartet jeg rundt i åsene på jakt etter utfordringer. Ordet Morgedølene brukte for å definere den vanskeligste formen for skikjøring var "uvyrdslåmer". Da skulle ruta inneholde både svinger, stup, hopp og knauser. I et gammelt hogstfelt under Kleppefjell husker jeg vi fant dette.

Kneiken vi dundrer nedover nå har ingen stup, men den har nok av kuler og skarpe svinger. Dagdrømmene må vike. Nå kreves full konsentrasjon. 

- Juhuuu!, roper jeg og legger inn hopp, skrenser og kjappe telemarkssvinger. Det går fort og det er gøy. I enkelte vanskelige partier er svingen så brå at det eneste fornuftige valget er å skjære ut av løypa for å bremse. Heldigvis er snøen der myk.

En slik situasjon oppstår da jeg har god fart ned en li mot Skardtjernet. Da jeg løfter blikket ser jeg at løypa ender ut på en skogsvei om få sekunder. Informasjon fra hva jeg ser mates inn i hjernen og ut kommer tre alternativer. Jeg må enten klare å bremse før jeg når veien, på selve veien eller i grøfta. Deretter kommer konklusjoner på løpende bånd. Det går ikke å bremse raskt nok i den ruglete løypa jeg er i. Jeg får altså ikke bremset før veien uten å tryne. Det ser ut til å kunne være grus på veien foran meg. Å bremse på singelgrus er ikke en suksessoppskrift med mine tynne Madhus racing ski fra 2009. Det har skjedd en gang før.

Dermed blir det siste utvei. I full fart styrer jeg opp i grøfta langs veien. På et vis klarer jeg å stoppe med et kontrollert fall til høyre. Jeg børster av meg snøen og ler. De andre må varsles. 
- Brems, det er grus på veien!, roper jeg oppover. 

Johannes forstår straks budskapet fra snømannen foran seg og kaster seg desperat til siden. Der begraves han halvveis i dyp snø. Patrick har ikke like stor fart og slipper billigere unna i en grøft på motsatt side. Vi ler av hverandre. Det blir ikke mer moro enn med tryning i løs snø. 

Da ser jeg tre karer komme gående mot oss med brede turski og tykke ullgensere. Kanskje de er kjent her? Vi venter. 
- Hei!, sier jeg da de når frem. 
- Heisann!
- Vet dere hvor bør vi gå herfra for å komme til Kongens utsikt?
- Ta til venstre og gå langs skogsveien 400 meter. Dere finner skiløypa lenger nede.  
- Og hvor har dere gått nå?, spør jeg.
- Vi har gått skoglangs på andre siden av vannet, sier fremmedkaren og peker. 
Skoglangs? Det er et ord jeg aldri har hørt før. Jeg forstår at det betyr å tråkke sine egne spor langs skogen. Vi vender snuten i motsatt retning. Skiene tas av. På denne veien er det tømmerdrift og skjult grus i snøen.


Kongens utsikt

Senere, etter 38 km, er vi fremme ved Kongens utsikt. Skydekket er høyt nok til at vi kan se utover Tyrifjorden, Steinsfjorden og Sundsvollen. Dette er god belønning for innsatsen. Vi oppdager at vi har vært ute i hele 7,5 time. Så lang tid kan vi ikke bruke på returen.
- Skal vi droppe kaffestoppen på Kleivstua?, spør Johannes.
- Ja, men da må få oss noe energi her før vi fortsetter, sier jeg. 
Nøtter, rundstykker, sjokolade og drikke tas frem. 

Fra Kongens utsikt ser vi Tyrifjorden, Steinsfjorden og store deler av Ringerike. Navnet har opprinnelse fra da kong Karl Johan var her i 1832. Det går sti og skiløype opp hit fra Kleivstua. Foto: Bjørnar Eidsmo.

Fra Kongens utsikt ser vi Tyrifjorden, Steinsfjorden og store deler av Ringerike. Navnet har opprinnelse fra da kong Karl Johan var her i 1832. Det går sti og skiløype opp hit fra Kleivstua. Foto: Bjørnar Eidsmo.

Patrick skuer utover kongeriket. Foto: Bjørnar Eidsmo.

Patrick skuer utover kongeriket. Foto: Bjørnar Eidsmo.

De to i bakgrunnen er fra Troms og var i området for første gang. Da de holdt på å gå rett forbi løypa bort til Kongens utsikt stoppet jeg dem. De lot seg overtale til å ta en tur hit. Johannes til høyre har her nettopp gitt dem et fotooppdrag. Foto: Bjørnar Eidsmo.

De to i bakgrunnen er fra Troms og var i området for første gang. Da de holdt på å gå rett forbi løypa bort til Kongens utsikt stoppet jeg dem. De lot seg overtale til å ta en tur hit. Johannes til høyre har her nettopp gitt dem et fotooppdrag. Foto: Bjørnar Eidsmo.

Tilbaketrekning

- Hvilken rute var det du tenkte at vi skulle ta tilbake?, spør jeg Johannes.
Johannes finner frem kartet. Jeg studerer Skiforeningens iMarka-app som viser hvor det er preparert. Det er noe som skurrer. Jeg kan ikke finne noen løype som går østover i retning Sørkedalen i området ved Trehjørningen slik planen visstnok var. Der er det bare en historisk rute. Den er ikke kjørt opp. Vi må enten helt sør til Lommedalen, eller nordover igjen til Løvlia. Valget er enkelt. Vi velger det siste og finner den raskeste løypa tilbake. Vi staker på. Tempoet går opp. Mørket kommer sigende. Hodelykter skrus på. 

- Så du det?, spør Johannes meg da han kommer opp på siden av meg på toppen av en bakke. 
- Hva da?, svarer jeg.
- Det var noen kjempesvære trær nede i lia her. Krokskogen sies å ha Nordmarkas høyeste trær.
- Er det sant? Jeg er redd jeg gikk glipp av det. Det var dumt. 
Det lønner seg altså å løfte blikket og følge med. 

Tilbake på Løvlia fyller jeg opp drikkeflaska med vann. Derfra velger vi den vestlige ruta mot Skansebakken via Gampetjern. Nok en gang får vi fantastiske skiløyper i magisk natur. Hodelyktene våre sveiper over stadig flere trær som ligner på troll og huldre. Det er ingen andre her. Eller?

Plutselig ser jeg lykta mi treffer to øyne mellom trærne lenger fremme. Det er et dyr som kommer mot oss i lav høyde. Hva kan det være? Så ser jeg refleksen fra øynene til et dyr til. Deretter ser jeg fargede reflekser i både rød, grønt og blått. I alle dager. Sekundet senere kommer helheten frem. Ut av skogen dukker det opp en kar på ski med hele tre hunder i bånd foran seg.
- Nå lurte jeg veldig på hva som kom, sier jeg til hundeføreren. 
- Hehe, sier han, gliser i skjegget og forsvinner i mørket.  

Vi fortsetter. Erfaringene våre med lange distanser i ultraløp kommer godt med også i skisporet. Vi har trent på og er vant med å holde ut i mange timer. Likevel dreier tankene mine seg nå stort sett om diverse middagsretter. Det er et sikkert tegn på at jeg må spise mer. Jeg fisker frem det siste jeg har av nøtter og rosiner og sluker alt. Nå er det bare å nyte siste del av turen og stake på i jevne drag.

Etterhvert skimter vi lys på himmelen fra bebyggelse. Vi sitter i hockey ned bakkene mot Sørkedalen. Farten når nesten 50 km/t. Jeg tester å skru av hodelykten for moro skyld. Det er helt svart. Skiene følger sporet. Lyset skrus fort på igjen. 

Vel nede på parkeringen står det 69,8 km på klokka mi. Jeg startet GPS-en etter noen hundre meter i morges. Den magiske grensa må krysses. Dermed blir det to bonusrunder rundt parkeringsplassen før tallet 70 dukker opp. Så mange kilometer har jeg aldri gått på ski før. Moro!

Noe av det fine med å være ute er å sette pris på å komme hjem igjen. Nå ser jeg frem til en varm dusj, en svær middag og en myk sofa. Takk til Johannes og Patrick for nok en spennende tur i Marka!

Les mer fra Sidespor

Sosiale medier


Påmelding til nyhetsbrev fra Sidespor

Få flere artikler fra bloggen min Sidespor med turtips og historier.

Navn *
Navn