Guy Fawkes Night i Grefsenåsen

Vi sitter rundt et bål med utsikt over Oslo. - Hva er den flammen i skogen bak deg?, spør Petter. - Jeg tror noen følger med på oss, svarer jeg.  

Tekst og foto: Bjørnar Eidsmo

Hvert år den 5. november feirer britene Guy Fawkes Night med fyrverkeri og bål over hele Storbritannia. Lise har samlet oss i samme anledning, og vi har ikke helt kontroll på bakgrunnen for markeringen. 

 Noen av de fineste turene er rett bak der husrekkene slutter. 

Noen av de fineste turene er rett bak der husrekkene slutter. 

- Er han Guy Fawkes en helt egentlig?

- Usikker. Ble han ikke fersket i et forsøk på å gjemme noe krutt?

- Ja! For å sprenge House of Lords og kongen av England?

- Det var noe slikt.

- Når da?

- Det var på 1600-tallet en gang.

- Men de hadde vel ikke krutt da? Det kom vel på 1800-tallet?

- Det er forskjell på krutt og dynamitt.

- Å?

- Hva skjedde med han?

- Skulle han ikke halshogges da?

- Sikkert.

- Så hvorfor markere en som skulle sprenge kongen?

- Vet ikke. Kanskje kongen var en dårlig konge?

- Endel av den årlige tradisjonen er at noen av dronningens vakter leter etter han.

- Ja, det der har jeg hørt om. 

- Se så fin utsikt det er her oppe da.

- Og det er gøy å møtes. Skål!

- Skål!

 En gang Erik og Lise gikk tur ville Erik prøve en annen sti ned fra åsen. Da fant de dette stedet. 

En gang Erik og Lise gikk tur ville Erik prøve en annen sti ned fra åsen. Da fant de dette stedet. 

- Jeg har et annet spørsmål!, sier Petter.

- Hva da?

- Hvilke stater i USA ligger lengst øst, vest, nord og sør?

- Lengst nord er Alaska. Men øst?

Slik holder vi på. Her er det nok av kunnskapshull å tette. 
 

Flammer og hyl i skogen

Vi hører ulvehyl.

- Er det ulv her?, spør Kristina.

- Vi er ikke så langt unna Østmarka. Der er det ulv, sier jeg. 

- Nei, de har jo bare Groruddalen å passere for å komme hit, sier Lise med et lurt smil.

- Det er nok bare en hund og noen turfolk som også er ute på tur, sier jeg.

Samtaler om alt og ingenting fortsetter.

 Bålhistorie ved Petter. Emma, Lise, Erik, Kristina, Jon Sigurd og Nina hører på.

Bålhistorie ved Petter. Emma, Lise, Erik, Kristina, Jon Sigurd og Nina hører på.

- Hva er den flammen der oppe i skogen?, spør Petter.

- Ja, hva er det?, sier jeg og tenker at det var da en veldig rar lykt.

Vi hverken ser eller hører noe mer. Blikket sveiper over byen igjen. 
- Hvilket kryss er det der nede?
- Sinsen.
- Hæ? Ligger det der? 
Byen ser annerledes ut her oppe fra. 

Flere spørsmål, historier og pølser senere innser vi at det faktisk er noen i skogen som følger med på oss. Vi har hørt skritt flere ganger.

- Jeg går og sjekker. Om jeg ikke kommer tilbake så vil jeg bare si at det har vært hyggelig å bli kjent med dere, sier jeg.
- Nei, det er jo oppskriften på en skrekkfilm, sier Nina. 

For å beholde mørkesynet går jeg opp i skråningen uten lykt.

- Dere kan jo komme og hilse på oss, sier jeg høyt ut i skogen. Ingen reaksjon.
Var det ikke en skygge som løp bak den ene busken der?

Jon Sigurd har en supersterk hodelykt og sveiper oppover terrenget nede fra bålplassen.  

- Jeg ser en refleks!, sier han. 
Der ser jeg det også. Det er en person bak treet ovenfor meg. 

- Hei!, sier jeg og går bort. 
Fremmedkaren reiser seg. 
- Hei, svarer han og tar meg i neven med et kraftig tak. 
Hva gjør han her tro? Er han gal?
- Vil du komme ned og hilse på oss?, spør jeg. 
- Ja, gjerne det!, svarer han kjapt og går raskt mot bålet. 
Har han vært her en halvtime og lusket på oss alene? Jeg rekker ikke å tenke mer på hva slags raring dette må være før flere ved bålet roper: 

- Gunnar! Det er deg jo!
Latteren ruller over åsen. Det er altså noen her som kjenner han. For en luring.

Vi ser en ny flamme oppe i bakken. Gunnar roper etterhvert fram sine to sønner. De var invitert hit, men ingen visste at de faktisk skulle komme. Sønnene har hver sin sprayboks med startgass som forklarer flammene vi så. Dette er tydeligvis en familie som liker å finne på litt sprell. 

- Vil dere være med på Mørkeboksen?, spør den ene sønnen David litt senere. David er han som er så god på ulvehyl.
- Er det det samme som Boksen går?, spør jeg. 
- Ja!
- Det var jo vår favorittlek i oppveksten, sier jeg. 
- Mørkburken, sier Kristina. Hun er opprinnelig fra Gotland.
- Nei, vi må nok hjem gutter, sier far Gunnar. 
- Kan vi ikke ta en runde Mørkeboksen først?, svarer de andre voksne. Slik blir det. 

David teller til 30 og vi andre gjemmer oss.

- Hvorfor leker du enda?, spurte en gang en journalist Arne Næss senior i et intervju. 
- Hvorfor sluttet du?, svarte Arne. 

Se alle artikler fra Sidespor