Grottene som leder til San Francisco

Jeg krabber gjennom en grotte. Bølger av saltvann skyller mot meg. 

Tekst og foto: Bjørnar Eidsmo

Forhåpentligvis er ingen av bølgene så store at de dekker meg helt med vann. Min venn Petter har fortalt at på andre siden er en fantastisk strand. 

Det hele starter 7 måneder tidligere og 10.000 km unna.

- Hvor kommer du opprinnelig fra?, spør jeg.
- Jeg er fra Mexico City, svarer Arturo.
- Oj, fortell!

I noen uker har jeg vært på salsakurs i Oslo. Nå er vi samlet for en avslutningsmiddag på Sagene lunsjbar. Ovenfor meg sitter Arturo. Han har altså vokst opp i en av verdens største byer. 

Til nå har jeg forbundet Mexico mest med kaktus, støvete byer, partystrender med unge amerikanere og kriminalitet. Nå forteller Arturo meg om frodig jungel, god mat og surfestrender. Jeg blir nysgjerrig.

Dagen etter ringer jeg min gode venn Petter. Han har vært i Mexico flere ganger. De turene har jeg hørt lite om. Han forteller om et lite sted ved Stillehavskysten som heter Sayulita. En amerikansk venn av han bor der. 

- De har en kombinert surf-, film og musikkfestival der i januar, sier Petter.
- Så gøy! Det må vi jo oppleve. Kan vi ikke dra dit?, sier jeg.

Her er en film fra vår reise fra snøslafs i Oslo til Stillehavskysten i Mexico.

Den grønne veggen

Over et halvt år senere våkner jeg opp i en villa vi har leid. Klokka er sju. Jeg vet at dagslyset kommer sigende om et kvarter. Det er januar og hjemme i Norge er det full vinter, pudderalarmer, snøslafs i bygatene og kaldt. Turer i snødekte fjell er en stor lidenskap. Nå har jeg latt meg friste av andre opplevelser. 

Fra kjøkkenbordet har jeg utsikt ut mot det enda mørke Stillehavet. Jeg lytter og hører bølgene slå. Hvor store er de i dag tro? Jeg tar brettet under armen og rusler ned.

 Fra terrassen kan jeg høre og skimte bølgene.

Fra terrassen kan jeg høre og skimte bølgene.

Noen fiskere gjøre båtene sine klare i strandkanten. Lenger ut bryter det fine bølger. Midt på dagen er denne stranden full av turister, strandselgere og surfere. Nå er det tomt. Jeg fester leashen fra surfebrettet til høyre fot og padler utover. 

Surfing er det vanskeligste jeg har forsøkt å lære meg. Det er så mange faktorer å forholde seg til. Vannet er alltid i bevegelse. Ingen bølger er like. Jeg må være på rett sted til rett tid. I det avgjørende øyeblikket gjelder det å få nok fart. 

En fin bølge kommer rullende bak meg. Jeg padler noen tak, kjenner jeg glir på vannet, reiser meg og surfer innover langs den grønne veggen.

 Flere av Amerikas beste longboardsurfere er i Sayulita for å konkurrere og delta på festival.

Flere av Amerikas beste longboardsurfere er i Sayulita for å konkurrere og delta på festival.

løpeturen til san francisco

Det er midt på dagen og nå er stranden jeg surfet ved tidligere fullpakket av turister. Vi er seks venner som har reist hit fra Norge. Nå slapper vi av i strandstolene. Overivrige strandselgere frister med tepper, østers, smykker og solbriller. Leskende øl er et vink unna, men jeg har lyst å gjøre noe annet. 

Petter har fortalt meg at lenger nord finnes to grotter som leder til en annen fin strand.
- Når det er høyvann kan du krabbe gjennom den minste. Ved lavvann kan du gå gjennom den største, forteller han.

Dermed er vi der historien startet. Jeg har løpt 20 minutter langs sjøen og gjennom en jungel. På vei gjennom skogen skremte jeg en amerikaner i et turfølge. Hun la ikke merke til at jeg kom. Disse amerikanere kommer jeg til å se to ganger til i løpet av dagen. 

Gjennom en smal sidesti i jungelen kommer jeg først til en liten strand. Jeg klatrer opp på en liten høyde, gjennom kratt og ned til en annen knøttliten strand. Der ser jeg de to grottene. Siden det er høyvann velger jeg å krabbe gjennom den minste som er lengre opp på stranda.

Da kommer jeg ut på andre siden er jeg på et fantastisk sted. Foran meg er en to kilometer land strand. Ingen mennesker er å se. Tenk at så nærme turistmaskinen finnes et slikt paradis? 

På den andre siden av grotten er en 2 km lang strand uten folk. Her er siste del av den. Foto: Shari

Jeg løper videre i sjøkanten. Etterhvert skimter jeg to mennesker langt der framme. Så det er noen her likevel. I følge Petter drar folk hit for å være i fred. Jeg regner med det er et par som helst ikke vil bli forstyrret. Derfor passer jeg på å ikke glane da jeg nærmer meg. I det jeg passerer tar jeg likevel et kjapt blikk til siden. Et telt er satt opp i skyggen av palmene. To jenter slapper av foran det. 

Senere er jeg ved enden av stranden. Den mexicanske byen San Francisco ligger lenger fremme. Mellom meg og byen ligger en jungel og en stor residens med piggtrådgjerde rundt. Flere skilt varsler om at her er det privat og forbudt å fortsette. Jeg må altså snu. Kjipt.

Snart møter jeg igjen på de seks amerikanerne jeg passerte tidligere på dagen. De har også tenkt seg til San Fransisco. Jeg forteller at stranden er en blindvei.

Etter et langt bad i sjøen slår det meg at det må være flere stier i området. De to jentene på stranda kom sikkert hit på en annen måte enn jeg. Jeg løper langs skogkanten og finner tilslutt det jeg leter etter. En sti som leder rett inn i jungelen. 

Sayulita sentrum. Mexicanere er glad i farger. 

Å LØPE I JUNGELEN

Sola steker da jeg kommer opp på en åpen åsrygg. Foran meg danser noen sommerfugler. Iguaner som markerer revir skriker rundt meg. Jeg fortsetter videre ned under jungeltrærnes svale skygger. Stien er kupert og morsom å løpe på.

Kommer jeg til å løpe rett inn i en narkoplantasje tro? Tanken skremmer meg litt. Karteller opererer visst overalt. Jeg aner ikke hvor de holder til. Slik jeg har forstått det får de visstnok store inntekter fra oss turister gjennom barer, restauranter og butikker. Derfor ønsker de at turistene føler seg trygge. Det beroliger meg nok til at jeg løper alene videre inn i jungelen. 

På andre siden kommer jeg etterhvert ut på en stekende varm bilvei. Det er 30 varmegrader. Jeg har vært ute i over to timer og er tørst. Vann fikk jeg ikke tatt med på turen.

Framme i San Francisco ser jeg at dette er en rolig, het og støvete by. Veldig ulik navnesøsteren i USA. Siden jeg skulle gjennom grotter delvis fylt av sjøvann har jeg ikke med vann og penger. Jeg er veldig tørst. På strandbarene sitter eldre mennesker og lar sola jobbe. Jeg er ikke så freidig at jeg tør å spørre noen om drikke. Å ta samme omvei tilbake er ikke aktuelt nå. Korteste vei til Sayulita er langs sjøen. Det må da være mulig å snike seg forbi den residensen som sperrer ruta?

 Petter og jeg på vei til en ettermiddagssurf.

Petter og jeg på vei til en ettermiddagssurf.

Paul, som bor i Sayulita, tar noen ettermiddager Petter og meg med ut av byen til surfestrendene han liker best. I dag en er slik dag. Jeg må rekke tilbake til det. Mobil og klokke har jeg ikke med.

- Excuse me. What time is it?, spør jeg en jente på stranda.  
- It's two, svarer hun.

Om jeg får opp farten rekker jeg hjem i tide.  

I enden av stranden finner jeg et hull i gjerde rundt residensen og smyger meg oppover. Mellom trærne skimter jeg en bevæpnet vakt som patruljer foran porten til det råflotte huset. Hva slags sted er dette? Vakter med våpen? Han ser meg ikke. Jeg innser at meg må inn i jungelen igjen. 

Høyere opp, langs veien til residensen, møter jeg for tredje gang på amerikanerne. De forteller at de fant en annet kronglete sti gjennom jungelen. Den var full av kratt og de anbefaler den ikke. 

-Where are you from?, spør de.
- Norway, svarer jeg. 
- Really? We were in Lofoten last summer, sier hun ene. 
- Me too, sier jeg.
Det er god stemning og skravla går. 

- I have to continue. I'm thirsty and must get home and find something to drink, sier jeg og snur ryggen til. 
- Water? We have water, hører jeg bak meg.  

Jeg legger heldigvis norsk beskjedenhet til side og tar i mot en flaske med et stort smil. En halv liter vann glir rett ned. Fantastisk. Dette redder tilbaketuren. 

Tilbake ved grottene er det lavvann. Dermed kan jeg bruke den største av dem. Jeg vasser til knærne. Noe kravler i grottetaket. Hva er det tro? Det er jo krabber! Grotten er full av krabber!

Fra en sti på andre siden kommer en mann mot meg med mobilen høyt hevet. 
- Now you are part of my movie, sier han. Gladturisten er fra New York.
- Do you know about the caves?, spør jeg. 
- Caves? No.

Jeg peker ut retningen for han. Om han får med seg stranden på andre siden i sin film får jeg aldri vite. Forhåpentligvis tok han turen han også. 

Løpeturen var fin. Nå venter en ny surfeøkt med Petter og lokale Paul. Vi kjører en halvtime sør for byen og rusler gjennom en jungel. Da vi kommer ut på stranden ser jeg bølgene. Dette blir gøy! 

Arturo, fra salsakurset, hadde altså rett. Mexico har mye bra å by på. 

Paul viser oss et sted han liker å surfe.