Gaustaløpet: Liten trikot kan velte stort lass

På oppløpssiden hører jeg det knatre i høytalerne. - Da heier vi frem enda en deltaker fra kvinneklassen. Heia, heia!, sier speakeren.
Jeg er den eneste som er i målområdet. Hvilken kvinne snakker han om?

Tekst og foto: Bjørnar Eidsmo

Gaustaløpet 3. mars 2018: Påmelding, deltakerliste og informasjon (gaustalopet.no) 


Utfordringen

Det hele startet noen måneder tidligere.
- Har du lyst å bli med på Gaustaløpet?, spør Petter Mikkelborg meg en høstkveld.

En hel gjeng jeg kjenner har tenkt seg oppover. Endel av dem har meldt seg på skirennet. Andre skal ake, rusle rundt på ski og kose seg. 

- Vi kan bo på hytta mi, spise middag på Tuddal Høyfjellshotell og ta badestamp etterpå, fortsetter Petter.

Gaustaløpet er det eldste skirennet i Telemark og ble arrangert for første gang i 1934. Rennet samler noen titalls telemarkinger og tilreisende i aktiv klasse. Målet er å gå raskest på ski fra Rjukan fjellstue, over fem vann langs roten av Gaustatoppen, opp til Bitringsnatten og ned til Gransherad. Dette blir fem mil. Du kan også gå flere varianter av traseen i trimklassen. Det er der de fleste deltar.

Jeg har vokst opp nær området rennet er, men jeg har bare vært i en liten brøkdel av denne løypa. Nysgjerrigheten griper tak i meg. Å gå på vestsiden av Gaustatoppen må være flott. Jeg tenker på min bestefar. I ungdommen tok han en gang turen fra Tuddal opp til Gaustatopppen og videre til Gransherad. Nå kan jeg få se mer av naturen han var i bakenfor den jeg alt kjenner. Motivasjon for å trene mer på ski blir dette også.

- Ja, jeg blir med Petter, svarer jeg.

Her kommer en historie om hva som kan skje når du sier ja til et skirenn.

I midten av januar 2016 er det knallføre i Lillomarka. Petter holder god fart.

Det må trenes. Nils Gunnar Nirisrud og Mads Johansen er to av de andre som skal delta. Petter og Mads har vokst opp på Notodden, Nils Gunnar i Tuddal og jeg i Sauland. Gaustaløpet går nær disse stedene. Vi er altså alle opprinnelig telemarkinger og har et mål om å slå hverandre. 

Da snøen endelig kommer til Oslomarka for fullt i januar blir det mange skiturer ut fra Solemskogen og Frognerseteren. Vi finner stadig nye løyper og bryner oss på hverandre. 

Hørt utenfor Lilloseter denne dagen: "- Kan vi ikke gå videre til Sørskogen? Det er jo så fint her nå?", spør en kvinne to karer hun er med. "- Nei, det går ikke. Det er jo Arsenalkamp om et par timer". Valget mellom tv og naturen er ikke like enkelt for alle. 

Historier om skjulte treningsmetoder går innad i treningsmiljøet. En kveld vi møtes for å gå på ski, gjøres det et forsøk på å få kortene på bordet.
- Nils Gunnar, stemmer det at du har personlig trener?, spør Petter.
- Jeg hører rykter om at du har trent rulleski i smug i hele sommer, skyter Nils Gunnar tilbake fra hofta. De skuler på hverandre et sekund før vi alle ler. Tydeligvis er det noen som lekker hemmeligheter som en sil.

Ute i løypene erfarer jeg at vi har ulike styrker. Petter og Mads er sterke til å stake, Nils Gunnar er helt vill nedover, og jeg ser ut til å være kjappest oppover. Balansen mellom glid og feste er i tillegg en evig runddans. Uansett så har vi det moro sammen.

Nils Gunnar viser oss en super treningsrunde fra Steinbruvannm ovenfor Grorud, til Skytta, Kjulstjern, Lilloseter og ned igjen til Steinbruvann. I bakgrunnen er det en yngre kar som gjerne vil videre. 

Opp som en hjort, ned som John Cleese 

En dag vi starter skituren ved Linderudkollen skjer det noe uforutsett. På et gjerde står det at løypa er stengt, men det er masse snø, og det er spor og folk foran oss. I første bakke staker jeg på og setter meg i hockey. Hvorfor er de andre rundt meg så forsiktige og bremser? Er de så feige? Jeg fyker forbi. I bunn av bakken, skjult under snøen, får jeg svaret. Det ligger grus overalt. Er det mulig? Høye kneløft i John Cleese sin "silly walk" (Youtube) stil redder meg ikke. Det er ingen nødutganger som får meg vekk fra grusen. 

Det skjærer meg i hjertet da jeg studerer de fine skia jeg fikk i gave til min 30-års dag. Sliping av sålene må til. Bull ski og kajakk har kapasitet og kompetanse. De redder skiene og treningene kan fortsette. 


Vørterøl

Treningsturene med vørterøl på markastuene står høyt i kurs. Sinober, Lilloseter, Frognerseteren og Kikut er gode alternativer til kaffebarer og andre barer nede i Oslogryta vinterstid. I skogen møter vi blide folk med røde kinn som skravler i vei og koser seg på tur.

- Er vørterøl egentlig sunt eller er det bare sukkerøl?, spør jeg en dag vi er ute og staker i Lillomarka. Jeg glemmer helt at Nils Gunnar faktisk jobber i Ringnes.

- Sunt ja! Nå skal du høre, svarer Nils Gunnar og holder et langt, men godt, foredrag om Vørterølets kvaliteter.

Vørterøl på Lilloseter.

Kjenner du historien bak hvorfor det er kun vørterøl som har OL-ringer på etiketten? 

I 1938 fikk Frydelundbryggeriets vørterøl ny etikett med de fem OL-ringene på. Den nye etiketten ble mønsterbeskyttet i 1939. I 1952, da Norge skulle arrangere vinter-OL, fikk den Olympiske Komité beskjed av patentkontoret at det var Frydenlund som eide rettigheten til ringene. Frydenlund var generøse og lot den Norske Olympiske Komité bruke ringene under OL. 

I 1972 solgte Frydenlund rettighetene til OL-ringene til komiteen for 1 kr, og fikk samtidig beholde retten til å bruke ringene på vørterølet. I dag er det Ringnes Vørterøl som bærer OL-ringene.

Kilde: ringnes.no og Nils Gunnar Nirisrud

30. januar er dette føret på Bjørnsjøen nær Kikut. Isklister hadde vært en fordel, men han som hadde det med har snudd for lenge siden grunnet forholdene. Staking og triceps blir løsningen. 

Blefjell

En lørdag i februar foreslår jeg for Petter å ta en langtur i Blefjell. Fra Oslo tar det et par timer å komme seg dit. Dermed kan det fint gjøres som en dagstur. I barndommen var jeg ofte på ski der med familien. Da bodde jeg i Sauland. Bygda ligger 20 kilometer vest for Notodden. 

Det blir ikke bedre enn løypene fra Buen i Blefjell på en dag som dette. Her, nesten over skoggrensen, er det utsikt over alt. Det gjør godt for en som bor i byen.

Foran oss har vi milevis med flotte løyper. Her nærmer vi oss Strutåsen. 

Fra Vasshølet opp mot Bletoppen går vi i løssnø. Det er gøy! Ned igjen blir det telemarksstil med racingsski. 

Bletoppen er 1342 meter over havet. I bakgrunnen ser du Gaustatoppen og Gaustaknærne. I juli, noen måneder senere, skal jeg komme tilbake hit. Da som endel av mitt første ultramaraton. Men det har jeg ingen anelse om at jeg er i stand til denne dagen. 

Lengselen etter en ny langtur

Det er under 1,5 uke igjen til Gaustaløpet. Mange har vinterferie. Jeg er på jobb og ser ut på sola. Tenk om jeg kunne tatt en langtur på ski. Det trenger jeg som forberedelse til løpet. Helgen som kommer vil fylles opp med X-games på Tøyen og familieselskap.

Da kommer jeg på en mulighet. Jeg har jobbet nok overtid til å avspasere neste dag. Da kan jeg dra langt avgårde. Hvorfor ikke prøve noe helt nytt? Et aldri så lite sidespor kanskje?

Øyvind Lind-Fossen, en ivrig markaentusiast på jobben, tipser meg om å ta en tur til Mylla helt nord i marka og gå derfra. Det høres ut som en meget god plan. Da kan jeg få se Pershusfjell igjen også.

Skia må preppes. Jeg har slitt med dårlig glid på flere av turene. Det vil jeg unngå nå. Etter endel prøving og feiling er jeg blitt flinkere. Swix sin smøreguide lærer meg riktig fremgangsmåte. Endelig har jeg også fått meg smørebenk i stua. Nå faller ikke skia ned fra kjøkkenstolene når jeg skal preppe dem. Forskjellen er som å bytte fra en gammel lastebil til en Alfra Romeo. Glider varmes inn og børstes av. Smøresona rubbes, vokses og gjøres klar for langtur. 

Neste dag er det sol og fantastiske langrennsforhold. Siden det er hverdag går ikke skibussen til Skiforeningen. Derfor kjører jeg bil til Mylla. Det betyr at jeg må lage en runde som går tilbake dit.

Klikk for større bilder. 

Føret, løyper og været er helt magisk. Det går i jevnt sig fra Mylla til Tverrsjøstallen. Jeg staker meg over vannene langs Pershusfjellene. Mellom vannene er løypa smalere. Å suse frem på scooterspor mellom furutrærne gir en herlig følelse av lykke. 

Ved Katnosa er det tid for niste. Jeg har lyst på en vørterøl, men hytta der har ingen åpen servering. Nærmeste betjente hytte er Kikut finner jeg ut. Det vil utvide skituren med 25 km. Slik blir det.

Da jeg er tilbake ved Mylla noen timer senere er det mørkt. Jeg har gått over 60 km. Dette ble blant de flotteste skiturene jeg noensinne har hatt. 

Friheten i løs snø vs intervalltrening i trikkespor

Sist jeg deltok i et klassisk skirenn var i 1994. Da hadde jeg arvet skisko og treningsdress. Jeg trente med Sauland IL. Idrettslaget hadde sin storhetstid på denne tiden, men det skyldes ikke meg. For min del var luftmotstanden i treningstøyet stor, pulsen høy og treningsgleden middels. Teknikken min ble bedre utviklet, samtidig så søkte jeg noe annet den gang.

Etter at villmarksentusiast og nabo Svein G. Carlsen en dag tok meg og Øyvind Hovde Kaasa med på løssnøkjøring i Kleppefjell i Sauland tok jeg et valg. Fra da ble det friheten i fjell og skog med telemarkski, og etterhvert snowboard, som tok over. 

Mange år senere fikk jeg altså racingski, skisko og smørekoffert av familie og venner i gave til 30-årsdagen. Entusiasmen for langrenn kom endelig tilbake for fullt. Siden den gang har det blitt mange fine skiturer i Oslomarka og rundt Hemsedal.

 Det er på høy tid å få montert racingbindingene jeg fikk av min venn Torstein i Rottefella noen år tilbake. Da jeg finner oppskriften på rottefella.no skjønner jeg til min overraskelse at det er superenkelt å bytte bindingene.

Det er på høy tid å få montert racingbindingene jeg fikk av min venn Torstein i Rottefella noen år tilbake. Da jeg finner oppskriften på rottefella.no skjønner jeg til min overraskelse at det er superenkelt å bytte bindingene.

Basillene angriper 

Det er kun fire dager igjen til starten på Gaustaløpet. Hva slags skiklær er fornuftig å bruke i rennet tro? På bilder fra tidligere renn ser jeg at deltakerne går i racingtrikot. Såpass ja. På loftet finner jeg frem min svarte og trange drakt. Den ble kjøpt på impuls rett før starten på Skarverennet seks år tidligere. Siden er den ikke blitt brukt. 

Drakta må testes. Den er veldig tynn og burde vel vært en størrelse større. Jeg tar en treningstur opp Midstubakken og inn i marka. Jeg føler meg sprek. Skyldes det trikoten? Høyere opp er det en iskald vind. Det er vanskelig å holde varmen, selv med vest utenpå. Etter 3 km i hockey ned igjen til bilen setter jeg meg kald og klam i bilen. Akkurat denne dagen har jeg glemt tørt skift. Er det mulig?

Immunforsvaret kollapser. Basiller kommer snikende fra kriker og kroker. De ser sin sjanse og angriper i en brutal vifteformasjon. Dagen etter våkner jeg og er forkjølet og pjusk. For en generaltabbe. En liten trikot er i ferd med å velte lasset. 


Åge Skinstad spørres om råd

Nå gjelder det å bli frisk igjen. Grønnsakssuppe, masse vann og te med honning, ingefær, sitron og hvitløk settes opp på menyen. 

Det er mye som skal klaffe for å gå fort på ski. I tillegg til å holde seg frisk skal treningsgrunnlag, teknikk, dagsform, styrke, utstyr, føre, feste og glid sammen sørge for raskest mulig fremdrift. Selv om jeg vet litt om oppskriften, så har det vært noen ingredienser jeg ikke har hatt så god kunnskap om.

Læringskurven for glid og feste har blant annet gått rett til værs denne vinteren. Før brukte jeg for eksempel tre ganger mer glider enn nødvendig. Jeg trodde det skulle skrapes av og legges på nytt for hver av de tre anbefalte varmebehandlingene.

Likevel er jeg fortsatt usikker på hvordan jeg skulle behandle skiene til selve Gaustaløpet. Burde jeg bruke VR eller V voks tro? Hva er egentlig forskjellen? Akkurat nå er jeg et lett bytte for enhver sportsbutikk. Jeg trenger hjelp.

Tidligere landslagssjef for ski og nå kollega Åge Skinstad er blitt regiondirektør for NHO Innlandet. Nylig tikket det inn en epost fra han til desksjefen vår. Åge kunne melde om at han hadde gått tre mil på ski før kl ni på morran og at det var glimrende V45 forhold. Her ser jeg en mulighet for gode råd. Jeg legger beskjedenheten til side og sender han en epost. 

"Hei Åge,
For første gang siden jeg var 15 år skal jeg til helgen gå et klassisk skirenn, Gaustaløpet 5. mars. Jeg har forberedt meg godt (bortsett fra en begynnende forkjølelse). Nå gjenstår bare spørsmålet om valg av glidvoks og smørevoks".  


Deretter beskriver jeg alternativene jeg vurderer.
 

Islands landslagstrener kommer med gode innspill

Etterpå kommer jeg på at jeg også kan spørre Raulandskaren Jostein Vinjerui. I oppveksten var han min brors argeste langrennskonkurrent, og samtidig en av hans beste venner. Nå leder han et privat skilag og er også landslagssjef for Island. Han vet nok mye om smøring. På Messenger sender jeg han værmeldingen og spørsmål om råd.

Jostein Vinjeruis tips. 

Oppskriften til Jostein på "tørrpute" 

  1. Varm inn et lag grønt (base voks)
  2. Legg et lag V30, varm inn og kork lett
  3. Dagens smøring

Siden jeg nå har fått gode råd og Åge sikkert har det travelt med sitt sender jeg han en oppdatering. 

Jeg: "Nå fikk jeg tak i min venn Jostein Vinjerui som kom med gode råd, så da blir dette bra. Beklager bryderiet".

Det viser seg at Åge gjerne også bidrar. 

Åge: "Hei! Da tør jeg nesten ikke si noe ;) Jeg ville valgt LF6 fremfor LF7 og smurt med VR 45 (bedre slipp i fremføringen).  V45 kan være en god justeringsvoks, men får du tak i Rode Violet Extra 0 til +1 har du en fantastisk voks som nesten alltid sitter og aldri iser (tro det eller ei)".

Det er moro å få så gode innspill, selv om jeg bare er en amatør. I lunsjen på jobb kommer også kollega og langsrennsentusiast Andreas Philstrøm med gode råd. Dermed sitter jeg etterhvert med tre eksperters smøretips. De er samstemte for glider, og for feste har de ulike tilnærminger.
 

Kvelden før rennet

På vei til fjells blir det en kort stopp på XXL i Sandvika. Da Petter og Nils Gunnar ikke ser meg smyger jeg meg bort til smøringene. De vet ikke at jeg har fått smøretips fra tre eksperter. Der finner jeg Rode Violet Extra 0 til +1. Kan det gi meg en ekstra fordel?

Vi er oppe på Petters hytte ovenfor Tuddal. Flere har meldt avbud. Mads har skadet seg på alpetur, og en annen måtte jobbe. Petter og Nils Gunnar er klare og skal gå trimklassa. De skal ta tiden selv. 

Grunnvoks og et lag blå V30 er tidligere varmet inn i bunn av skiene. Jeg er spent og vet ikke hvor god tid jeg får rett før rennet til å smøre ski. Jeg bestemmer meg for å legge på "dagens smøring" allerede nå, kvelden før rennet, og på feil side av fjellet.

Det blir en kombinasjon med tre lag Swix blå V30, et par lag blå extra V40 og et lag med VR45. Alle anbefalte Swix LF6 i glidsona, så der blir det enklere.  

Her er smøretipsene jeg fikk. 

Gymlæreren fra Sauland

Petter og Nils Gunnar skal starte før meg og drar fra hytta grytidlig. Lise Horntvedt og Nina Løvhaug Kløverud skal også delta i aktiv klasse slik som meg. De plukker meg opp i veikanten. Logistikken er i rute. Det er alltid en lettelse. 

I stummende mørke kjører vi ned fra Tuddal og videre til Gransherad skole. Sist jeg var på denne skolen var i 1995 på Bluesseminar med Earl Thomas. Han lærte meg å puste med magen når jeg skulle synge. Vi fikk holde flere konserter på Notodden Bluesfestival etterpå. Det ble ingen musikerkarriere videre, men de dagene er noe av det gøyeste jeg har opplevd. 

Videre fraktes vi i buss gjennom Rjukan og til startområdet for Gaustaløpet. Da vi kommer dit skinner solen. Det er gnistrende kaldt. Vi varmer opp i flotte skispor. Festet og gliden virker bra. 

Er det noen flere kjente som deltar tro? Pleier ikke Erlend Gjestrud være her? Han hadde det vært gøy å møte igjen, men jeg ser han ikke. 

Da ser jeg min gamle gymlærer fra oppveksten i Sauland. Bygda, med 600 innbyggere, ligger langs E134 på andre siden av fjellet.

- Hei Birger! Kjenner du meg igjen?, spør jeg.
- Nja, nøler Birger Espevik.
- Det er Bjørnar, din gamle nabo og elev.
- Se der du. Deltar du på mange langløp?
- Nei. Jeg har vært med på Skarverennet et par ganger. Det er første gang jeg er med her. Hva med deg?
- Jeg deltar for 36. gang, svarer Birger. 
Oj.

Birger er blitt 72 år siden jeg sist jeg så han en gang på 90-tallet. Han fremstår sprek og rutinert i sin røde og svarte trikot. Vil han slå meg tro?

 Birger Espevik, i svart og rødt, var gymlæreren min i Sauland. Han holder seg i god form. 

Birger Espevik, i svart og rødt, var gymlæreren min i Sauland. Han holder seg i god form. 

Gjensyn med gamle kjente og testing av (gårs-)dagens smøring gjør at minuttene går fort. Tor Halvor Bolkesjø er også her.

- Hei, Tor Halvor! Så kult at du er med!, sier jeg. 
- Gu' dagen, svarer Tor Halvor og gliser. Han virker konsentrert og rolig. Hva er det han har på gang tro?

Bautaen fra Bolkesjø kjenner jeg helt tilbake fra barnehagen. På 90-tallet var han en av de aktive i Sauland IL. Skilaget ble den gang godt ledet av trener Karl Slaathun. De fikk mange gode resultater.

Trikoten som knekte meg ligger hjemme. Dagens antrekk er skijakke og skibukse med ull under for å kunne regulere temperaturen. 

Tor Halvor justerer smøresonen med blå Swix i ført blå trikot fra nettopp Swix. Tilfeldig? Neppe. 
- Ny skidrakt eller?, spør jeg.
- Jepp, svarer Tor Halvor. 

For noen dager siden fikk Tor Halvor spørsmål fra vår felles venn Sondre Rønjom om hvilken form han var i.
- Formen er god den, var det beskjedne svaret. 

Tor Halvor har alltid vært sprek, men dette er sjeldne ord fra den kanten. Hvis han sier han er i form, så snakker vi knallform. Dette er en person som kan nå langt i dag.  

Tor Halvor Bolkesjø gjør seg klar. Gymlæreren min fra barneskolen er i bakgrunnen. Målgang er ved Gransherad skole. Der har Tor Halvor selv vært elev. En av lærerne hans, Karl Slaathun, var skitrener for Sauland IL. Den ene sesongen jeg var aktiv fikk Karl også opp min puls på heseblesende intervalløkter. 

Hvilket nivå konkurrentene ellers er på vet jeg lite om. Hvor mange timer med elghufs og intervalltrening skjuler seg i de trange trikotene? Hvem har fluor under skia?

Det har ikke vært et mål for meg å hevde seg her. Så sprek har jeg ikke blitt på et par måneder. Å slå venner derimot er en sterk drivkraft. Mye av belønningen har jeg allerede fått. Da tenker jeg på alle de fine skiturene, de nye løypene jeg har oppdaget og alt jeg har lært. Formen ble stadig bedre, skiene raskere og teknikken løftet seg.

Nå viser det seg at det nok ikke er skia som blir avgjørende. Her på start halter formen fortsatt. På ryggen har jeg en sekk med mer klær i tilfelle jeg må bryte, eller skifte, på grunn av forkjølelsen. Jeg har plassert meg langt bak i feltet. Rode smøringen er med, men utfra glid- og festetestene jeg har gjort nå virker det som jeg skal klare meg uten. 

1 minutt til start!

Plutselig smeller det. Starten går! 

Jeg skvetter av pistolskuddet. Min venn Tor Halvor fyker avgårde i front i et hinsides tempo. Hvordan skal dette gå? Har jeg i det hele tatt krefter til å fullføre?

Den første kilometeren holder jeg et fint tempo oppover og jeg drar forbi mange. Da bakkene blir brattere kjenner jeg at kreftene jeg har hatt på trening mangler. Dagsformen er ikke bra. Flere staker forbi. Noen har en imponerende fart. Hvordan kan de ha så god glid? Er det struktur i sålen, fluor, glivoks, tyngden, kondisjon eller solide triceps som gjør at de bare sklir fra meg? Sannsynligvis er det en kombinasjon. 

Opp mot Selstadli seter ser jeg etterhvert Gaustatoppen komme mot meg. Jeg har aldri sett det flotte fjellet fra denne vinkelen. Ved setra er det god saft å få. Videre går vi over fem vann i knallfin natur. Marte Nikolaisen staker forbi. Hun ser jeg ikke igjen før middagen i kveld. 

Bakkene etter vannene er harde og suger krefter. Samtidig er jeg i kuperte løyper jeg aldri har vært. Dette er jo et langrennseldorado! 

Etter 25 km er det mat- og drikkestasjon ved Bitringsnatten. Energien jeg får der kommer ikke et minutt for sent. Deretter er det opp den lange bakken der veien går om sommeren.

Da jeg når toppen av vet jeg at nå er det to mil med mest nedover helt til Gransherad. Jeg har fått et tips om å flytte bindingene lenger bak akkurat her for å få bedre glid. 

Den operasjonen går ikke så raskt som jeg hadde beregnet. Gymlærer Espevik passerer mens jeg knoter litt med skiene. Han ser jeg aldri igjen. 

Nå blir det morsommere. Mens jeg staker videre nedover passerer jeg voksne og barn i trimklassen. Flere har skijakker der det står "Sauland IL" på. 
- Heia Sauland! Der har jeg vokst opp, roper jeg når jeg passerer. Jeg føler meg hjemme.

Flere steder varsles det om at det blir bratt. Det er de gøyeste partiene. Dette året er det dessuten laget en ny trasé mot slutten fra Venås ned til Gransherad. Her er det svingete og det går fort. En Røde Kors scooter er stasjonert midt i bakken. Jeg jubler av glede da jeg passerer. Nå får jeg bruk for all erfaring jeg har fra både ski, telemark og snowboard. Det går fort og svingene tas som om jeg står på alpinski. Følelsen er at jeg er med i en utforkonkurranse. 

 

Forvirring i målområdet

For å unngå å utsette kroppen for kulde har jeg beholdt skijakka på under hele løpet. Startnummeret mitt er skjult under den. Da jeg er 200 meter fra mål foran Gransherad skole roper en løypevakt til meg: 

- Hvilket startnr har du?
- 232, svarer jeg andpusten. 

Like etter hører jeg speakeren annonsere: 
- Kjære publikum. Da har vi enda en deltaker fra kvinneklassen på vei inn mot mål. Heia, heia!

Først forstår jeg ingenting. Jeg er den eneste som er i målområdet. Hvilken kvinne snakker han om? Så innser jeg hva som har skjedd. Jeg har oppgitt feil startnr. Nr 232 er tydeligvis en kvinne. Kritisk.

- Kom igjen Bjørnar!, roper to karer. 
Det er Petter og Nils Gunnar som står i målområdet. Jeg hadde ikke trodd de skulle være her enda. Å bli heiet på over målstreken gir masse god energi. Jeg tar ut det siste jeg har. 
- Jeg sa feil startnr. Jeg har nummer 233, sier jeg til en som står der.
- Oppga du feil startnr? Da må du gjennom mål på nytt!
Jeg kommer meg ut igjen og passerer mål for andre gang. Det er mye som skal klaffe for å lykkes med skirenn ja.    

Gutta fra trimklassen er i strålende humør og har hatt en bra tur over fjellet.  
- Har du hørt om Tor Halvor?, spør Petter meg. 
- Nei, hva mener du?
- Han vant hele greia suverent!
- Så Tor Halvor er den nye Gaustakongen? Så tøft! 

På vei inn passerer jeg moren til Tor Halvor. 
- Gratulere med 1. plassen!, sier jeg. 
Hun har nok ikke sett meg på over 20 år. 
- Det er meg, Bjørnar Eidsmo, følger jeg opp. 
- Å, så hyggelig. Det var lenge siden. Og tusen takk! Han sitter inne. 

Gymsalen på Gransherand skole er full av folk. Snart er det premieutdeling. Det serveres kjøttsuppe. Perfekt. En slik stemning etter en skikonkurranse har jeg ikke opplevd siden tenårene.

Da ser jeg Tor Halvor. Jeg får plass ved Gaustakongens bord sammen med faren hans og to onkler.

- Gratulerer! For en bragd, sier jeg. 
- Jo, takk! 
- Fortell!
- Jeg lå i tet opp bakkene mot Selstadli, men så ble jeg usikker på om vi gikk fort nok. Veteranklassen skulle jo starte etter oss, og der er det noen skikkelige spreke ruggaser. Kanskje noen der ville ta oss igjen? Derfor rykket jeg fra. Derfra og inn gikk jeg alene. 
- Steike. Imponerende.

Gaustakongen gikk inn på knallsterke 2:31:57. Det er 20 minutter før neste i sin klasse og nesten fem minutter før nest beste tid. 
- Tor Halvor hadde en helt vill fart da han tok meg igjen i de bratteste utforbakkene, forteller Petter meg senere.

Jeg kom i mål på 3:50. Justeringer av mer eller mindre sikre data viste at Petter slo meg med noen minutter og at jeg slo Nils Gunnar med knapp margin. 

 Gaustakongen Tor Halvor Bolkesjø imponerer og får 1. premie for beste tid totalt.

Gaustakongen Tor Halvor Bolkesjø imponerer og får 1. premie for beste tid totalt.

Afterski i Tuddal

Dagen er ikke over. Nå venter middag på Tuddal Høyfjellshotell med gode venner. Einar Zakkæus Gurholt og Malin Torsdatter Abrahamsen driver hotellet sammen.

Første gang jeg møtte Einar var i Gaustablikk skisenter i 1994. Da jeg lå i en lang telemarksving foran en kul kom Einar susende gjennom lufta på snowboard. Han landet oppå meg. Slik sklei vi videre nedover bakken. 
- Er det du som er Einar?, spurte jeg. 
- Ja, det er meg, svarte han.

Slik startet det vennskapet. Å komme til hotellet er som å ta et langt skritt til siden fra hverdagen. Her vi finner vi roen, nyter naturen og har det kjekt sammen. 

 Tuddal Høyfjellshotell med Gaustaknærne i bakgrunnen fra et tidligere år. Gaustaløpet passerer høyere oppe over skoggrensen. Foto: Tuddal Høyfjellshotell.

Tuddal Høyfjellshotell med Gaustaknærne i bakgrunnen fra et tidligere år. Gaustaløpet passerer høyere oppe over skoggrensen. Foto: Tuddal Høyfjellshotell.

Einar Gurholt Pedersen, til høyre, er både hotelldirektør og kjøkkensjef. Nå har han også overtatt Fjellbryggeriet. Geir Skjevling Arnesen er ansatt som brygger. Nils Gunnar og Petter får prøvesmake kortreist fjelløl. 

Etter ølsmakingen er det tid for badestamp. Det er allerede god stemning der da vi kommer. Foto: Marte Nikolaisen. 

Den kvelden blir vi en stor gjeng til bords i Solstuen på hotellet. Vi får servert nydelig mat, vin og øl. Etterpå blir det mer sauna, badestamp og isbading.

Sent på natta rusler Petter, Nils Gunnar og jeg i mørke og snøføyke tilbake til Petters hytte. Da slår det meg: Tenk på alt vi har fått oppleve fordi vi sa ja til et skirenn!

På forsiden av Sidespor finner du flere historier