Blefjells beste - min første konkurranse i ultraløp

Her har jeg passert Bletoppen og Sigursdbu under Blefjells Beste.

Hvordan er det å løpe konkurranse i ultraløping? Det skulle jeg nå få svar på.

Tekst og foto: Bjørnar Eidsmo

Gjennom løpeturene sommeren 2016 erfarte jeg at jeg er istand til å løpe over 50 km. Nå har jeg lyst å prøve en konkurranse. Hvilket ultraløp skal jeg velge? Ultraløp er altså løp lenger enn maraton (42,195 km).

Bildet som overbeviste meg om å melde meg på løpet. Foto: Blefjells beste

Via Kondis finner jeg en oversikt over ultraløp i Norge. 30. juli 2016 er det et løp i Blefjell på 56 km som frister. I oppveksten var jeg mye på ski der. I høst utforsket jeg noe av området lenger nord som løpet går gjennom. 

Blefjell byr på flott natur. Et bilde som legges ut på fb-siden til arrangementet overbeviser meg. Tenk at de lager løp på en slik sti!   

Vikeplikt for villrein

Ultraløpet Blefjells Beste arrangeres i 2016 for andre gang. Vi kan velge mellom Tusseløypa på 21 km og Trolløypa på 56 km. Barn kan løpe Småtrolløypa på 6 km. Ildsjelene Einar Iversen og Mona Kjeldsberg organiserer det hele.

Egne regler gjelder om vi treffer på villrein

• Stopp dersom du oppdager en reinsflokk eller enkeltdyr.

• La dyra passere i eget tempo.

• Forhold deg rolig, unngå brå bevegelser og høye lyder.

• Trekk deg gjerne litt unna.

• Om nødvendig må løypa forlates for å ikke forstyrre dyra.

Morsomt. Å vente på grønt lys i fjellet på grunn av reinsdyr kan bli en interessant tålmodighetsprøve.

Dagen før løpet: Jeg studerer løypebeskrivelsen. Flere steder finner jeg ikke noe sti på kartet der ruta skal være. Grunnen til det blir en overraskelse.

Uten mat og drikke duger jeg ikke 

Det er ingen mat- eller drikkestasjoner underveis i konkurransen. Erfaringen på mine ultralange løpeturer så langt er at jeg ikke har hatt med nok næring.

Dagen før løpet spiser jeg godt med fullkornspasta, kylling, ørret, spekeskinke, frukt og grønnsaker. Energigel har jeg lite erfaring med og mange fraråder det på lange løp. I sekken pakker jeg fire grove rundtsykker med godt pålegg, to bananer, to pannekaker med syltetøy, salte nøtter, rosiner og tre energibarer. 1,5 liter vann og 4,5 dl sportdrikk får jeg også plass til. Samtidig har jeg med meg endel ekstra mat og drikke til før og etter løpet. 

Jeg lager mat til før, underveis og etter løpet. Denne gangen skal jeg ikke gå tom for energi på grunn av for lite mat. Mer erfarne ultraløpere vil nok se at noe av dette ikke er like lett å få i seg under en konkurranse. Pannekaker med syltetøy ble i hvert fall en slager.

Første etappe er kronglete

Logistikken for å komme meg frem i tide ble en nøtt. Henting av startnr er kl 7 om morraen. Starten går kl 8. Dette er langt oppe i fjellet. Å kjøre dit tar to timer, men jeg har solgt bilen. 

Gjennom facebookgruppa jeg har startet, "Stiløperbanden", er jeg heldig og får kontakt med Tom Stephan. Han skal delta og tilbyr skyss. Vi må dra grytidlig. Jeg legger meg tidlig fredagskvelden, men får ikke sove.

Kl 04:20 ringer alarmen. Det ble i hvert fall 4 timer med søvn. Alt er pakket og klart og jeg rekker å få i meg litt müsli og melk. Oslo Taxi får meg ut til Lysakerlokket. Taxisjåføren synes det høres fristende ut å løpe på sti. 

Litt over fem ruller Tom Stephan inn i rundkjøringen. Vi er i rute. Logistikken er i boks. Det er en lettelse. 

Klokka er 5 om morraen i en rundkjøring på Lysaker. Jeg venter på skyss. Forhåpentligsvis er dette første og siste gang jeg henger her på denne tiden av døgnet.

Hva slags mennesker driver med ultraløp?

Dagen før har det regnet masse. Nå er det opphold og sol på gang. Jeg er nysgjerrig på hvor vått det er i løypa og småjogger for å sjekke. Allerede etter 100 meter langs traseen går grusveien over til gjennombløt og myrete sti. Jeg forstår at her er det bare å bli våt ut fra start og ikke forsøke å hoppe fra stein til stein for å holde seg tørr. 

På forhånd har jeg vært spent på hva slags folk som skal delta. Jeg kjenner ingen fra før. Forventningen er at det blir jovial stemning. Det stemmer mer og mer utover dagen.
Stian fra Notodden dukker opp og har også sett hvor vått det er ut fra start. Han deltar for første gang i et ultraløp slik som meg. Det ser ikke ut som det stresser han. At han driver med orientering og er vant med terrengløping i alle slags krevende forhold røper han ikke. Han skal komme til å ende opp på en solid 4. plass i sin debut.

Irvin, som jeg hilser på, deltar også i ultraløp for første gang. Han løper seks dager i uka og er godt forberedt. For min del blir det tre-fire løpeøkter i uka. Jeg liker jo å gjøre andre ting også.

En hyggelig overraskelse er at start og mål er på hytta til arrangørene. Mona Kjeldsberg registrerer her deltakerne og må virkelig passe på startnummerne i vinden. Løypeansvarlig Einar Iversen er nede og tar imot alle på parkeringen med et stort smil.

Ultraløpere er inkluderende og ekstra glade i å løpe: Geir, Ottar, Tom Stephan og jeg deler erfaringer. Ottar, i midten, deltok i sitt første ultraløp for nærmere 30 år siden (om jeg ikke husker helt feil). De siste årene har han brynt seg på blant annet Xreid Hardangervidda og Xreid Senja. Tom Stephan (til høyre), min sjåfør opp til løpet, fikk mersmak på ultraløp under årets Ecotrail 80 km.

To minutter til start: Alle 70 deltakere i de tre løypene starter likt. Det er felles tidtaking. Har alle husket å skru av kaffetraktern hjemme?

Moroa og slitet settes igang

- Jeg håper alle har med nok mat, sier arrangør Mona og får oss til å telle ned til start. En iling går gjennom kroppen.
- Tre, to, en, null!, roper vi og setter jublende av sted som kalver på vårsleppet. 

Jeg legger meg et stykke bak. Nå er hovedoppgaven å disponere kreftene riktig slik at jeg klarer å fullføre med en positiv løpsopplevelse. Etter 30 sekunder er vi på den søkkvåte stien. De neste kilometerne bærer preg av alt regnet som fosset ned dagen før. For å unngå å tappe kreftene unødvendig forsøker jeg å løpe lett, rolig og smart slik at at beina ikke synker langt ned i mose, søle og myr. Dagsformen er fin. Når starten er så tung hva venter da videre? 

Stiløping kan ikke bli så mye bedre enn dette. Ingen reinsdyr er å se.

Stiene er fulle av vann. Tre km ut i løpet starter denne stigningen på 400 høydemeter over seks kilometer.

Da vi er 1000 meter over havet åpenbarer det seg et fantastisk landskap å løpe i. Her er det mye tørrere og det flater ut.

Her kommer forklaringen på at jeg ikke fant alle stiene på kartet. Plutselig går løypa rett ut i terrenget. Gøy! Trine, foran meg, har valgt samme sko som meg denne dagen. VJ Irock har jeg allerede gode erfaringer med på lange og våte turer. I mål blir Trine vinner av dameklassen.

Første toppen er Blenuten på 1213 moh. Er det ikke gevir fra reinsdyr som ligger der? - God tur videre, sier Roar Bakken Stovner foran meg. Jasså ja. Nå er det på tide å få opp farten og ikke bli løpt fra, tenker jeg. Det jeg ikke vet er han løper den korte distansen.

Jeg kjenner ingen andre enn som løper lange distanser i fjellet enda, og har derfor trent mye alene. Her opplever jeg hvor morsomt det er å løpe langt sammen med andre.

Fra Åklinuten skal vi 7 km og over 400 høydemeter nedover. Skyene svever rett over oss.

En løper gir ekstra god energi

Rett etter DNT-hytta Eriksbu er det bratt. Her blir jeg tatt igjen av en kar. Han smiler og virker veldig hyggelig. Å møte folk med positiv energi betyr mye når jeg er sliten. Mikael slår følge med meg et stykke. Han er opprinnelig fra Polen, bor i Kongsberg, og deltar for andre gang.
- I fjor løp jeg på 10,5 time. I år håper jeg å løpe raskere, sier Mikael.
Han virker sprekere enn meg oppover. Om han bruker så lang tid, hva kommer jeg til å bruke tro?

Jeg er redd for å gå tom for energi og tar ut et rundstykke av sekken. Det tar tid å få den i seg i de bratte stigningene. Mikael spiser sin mat raskere og øker tempoet. 
- Vi snakkes!, sier han. 
Ja, gjør vi det det? Han virker veldig sprek oppover og blir etterhvert borte. Dette er en påminnelse om at jeg må trene mer motbakke. 

Løypa er teknisk krevende og det er vanskelig å løpe raskt mange steder. Et feilsteg her kan bety flytur, skrubbsår og en vrikka fot.

For første gang i løpet kommer jeg ut på t-merket sti. Den leder til Eriksbu. Tenk at noen har lagt ut planker for at jeg ikke skal bli våt! For en luksus. Nå venter 13 km oppover til Bletoppen. Dette blir for meg den hardeste delen av løpet.

De sagnomsuste Brørsteinan markerer at jeg er halvveis. Endelig! Mentalt har det en enorm betydning. Humøret stiger. Arrangør Einar står att på til rett etter steinene og heier.

Hodet kjemper en kamp med beina

Strekningen oppover fra Eriksbu til Bletoppen er drøy. Beina er tunge. Flere steder går jeg. Nå gjelder det å få til et riktig samspill mellom hode og bein. Hodet sier jeg skal gå, men beina klarer vel mer enn dette?

Når jeg er sliten pleier det å hjelpe å lage delmål, tenke på løpeglade venner som vil jeg skal lykkes eller nynne på en sang. Låta som dukker opp i mitt hode er "Brannmann Sam". Er det mulig?

Gjennom bøkene "Født til løpe", av Christopher McDougall,  og "Løpe eller dø" av Killian Jornet, har jeg lært mye om hvor viktig det mentale er ved løping. Christopher skriver at "beistet", motstanden i oss som forteller at vi er slitne, bare er midlertidig. Fortsett, så går det over, skriver han.

Killian, verdens beste fjelløper, har en enorm fysisk og psykisk kapasitet. Han skriver godt om hvordan jobbe med hodet. Musikk bruker han også. Jeg hører aldri på musikk når jeg løper. Da syns jeg mye av naturopplevelsen forsvinner. 

Nå er det konkurranse. Verdens beste fjelløper er verdt å lytte til. Jeg har lagret spillelisten "Ultraløping" på Spotify om jeg skulle få behov for oppmuntring. Nødlader er også med. Dette kommer jeg plutselig på da jeg ser opp den siste steinete stigningen til Bletoppen.

Gamle mestere løfter meg frem

Et parti fra "Årstidene" med Vivaldi skrus på. Musikken, opprinnelig fra 1600-tallet, gir et løft i hele meg. Rytmen er rask og får beina igang til å løpe. Neste stykke på lista er "Valkyrien" av Wagner. Effekten er den samme. Foo Fighters, Yellowcard, Røyksopp, Turbonegro og Queens of the Stone Age fyrer igang med kjappe låter de også. Likevel er det de gamle klassiske mesterverkene som bidrar best til at jeg klarer å løpe hele veien opp til toppen. 

Bletoppen på 1342 moh. Løpets høyeste punkt. Nå venter gøyal løping nedover.

Det er så bratt og steinete nedover at her må jeg løpe forsiktig. Hansker med korte fingre tas på som beskyttelse om jeg skulle falle.

Kjentfolk gir ekstra krefter

På vei ned fra Bletoppen dukker det opp mange vandrere. Det er hyggelig. Jeg får lyst å løpe enda fortere og danser nedover en skrent med armene høyt. 

Jeg flyr forbi en gjeng som sitter og slapper av. 
- Eidsmo!, er det en som roper.
Jeg bråstopper og snur meg. Der sitter Torjus Bolkesjø med familie og venner. Det er storebroen til en jeg kjenner fra oppveksten i Sauland. 
- Hei Torjus!
- Hva slags løp er du med i?, spør han. 
- Blefjells beste, et ultraløp på 57 km, svarer jeg. 
- Hvor starter det?
- Eh. Ja, hva het det der igjen? 
Jeg er såpass oppjaget at jeg ikke husker alle navnene på hvor jeg har vært. 
- Du er jammen en harding, sier Torjus.
 - Jeg har seigmenn, sier hun ene som sitter der. 
- Å,  det er jo fantastisk!, svarer jeg. Jeg tar en sukkermann. Og en til. 

Her var det mye god energi å hente. Noen smil og støttende heiarop har en utrolig effekt. Jeg løper raskt videre. Her, hvor det er teknisk krevende, men likevel mulig å løpe fort, har jeg min største styrke.
 

Snublefare

Tre jenter kommer gående mot meg. Jeg løper fort og må følge med på hvor jeg setter beina. Nysgjerrigheten gjør at jeg likevel gløtter opp og sier hei. Oj, de er jo søte alle tre. Distraksjonen fører til et feilsteg, og det er like før jeg faller pladask boms brak i bakken rett foran dem. I siste sekund henter jeg meg inn igjen og kan fortsette. Hvem var det tro?

Rett før Sigridsbu var jeg i ferd med å ta igjen en person. Han var kun 20 meter foran meg. Vinden hadde stilnet og det ble varmere. Vindjakka måtte av. Drikkebagen var dessuten tom så jeg måtte fylle den opp i et vann. Dette tok så mye tid at konkurrenten forsvant.

Gamasjer hindrer at jeg får rusk i skoene. Nå opplever jeg at kantene øverst på gamasjene skjærer seg inn i huden. Det svir. Høyere sokker, eller sportstape kan kanskje hindre det. Søle på leggene blir det uansett. Jeg har dessuten satt de på feil vei, men det skal jeg først lære en annen gang. Flere steder er det kryssing av bekker og elver der jeg får skylt av meg det verste. Søle gir jo ekstra vekt. Gamasjer blir ingen favoritt fremover.

Vendepunktet

Etter lengre tid uten å ha sett andre deltakere stopper jeg opp og tar utsikten inn med alle sanser. Jeg snur meg. Langt oppe i fjellsiden skimter jeg en person. Oj, nå skal jeg ikke bli tatt igjen. Tennpluggene gnistrer. Jeg bestemmer meg for å konsentrere meg om å løpe raskest mulig videre til mål. Fotografering er det ikke tid til mer. 

Nedover utfordrer den smale stien meg med løse steiner, vannhull og røtter. Jeg løper så fort jeg makter og tør. Der det er mulig velger jeg lyngen. Den er mer oversiktlig.
 

Denne stien mot Sørstul er brillefin og har magisk utsikt. Her må jeg bare stoppe og rope av glede. Prøv denne stien neste gang istedenfor den som går direkte til Nordstul.

Er det noen konkurrenter nær meg bakgra tro?

Jakten

To vandrere kommer mot meg. 
- Hvor langt foran er neste løper?, spør jeg.
- Et par minutter kanskje, svarer de. 

Etter 7 km og 600 høydemeter i raskt tempo ned fra Bletoppen er jeg ved Sørstul. Her vender løypa 90 grader oppover igjen på fin skogsti. Beina har fått kjørt seg. Å gire om til lavgir og mer stigning krever ny motivasjon. Musikk skrus på. Jeg klarer heldigvis å løpe oppover.  

- Det er en person foran deg her. Og du har en annen 1 km lenger fremme, sier noen. 
- Takk!
Hvor slitne er de tro?

Løypa drar igjen vekk fra stien og rett ut i lyngen. Jeg må le. Det er så bra. Arrangørene lar oss ikke løpe letteste vei. Utenfor stien kjenner jeg at frihetsfølelsen ved å løpe blir enda sterkere. Terrenget krever mer av meg. Hvor er det både trygt og mest effektivt å sette beina? Det kan sammenlignes med å klatre inne på fargede grep og ute der du må lete mer etter takene. 
 

Urinstinktet våkner

Plutselig ser jeg en person et stykke foran meg. Kan jeg ta han igjen? Er han sliten? Løper han i alle bakkene? Så ser jeg at han går litt. Det lover bra. Jeg smyger meg nærmere og forsøker å ikke bli oppdaget. Da kan han jo øke tempoet. Urgamle instinkter vekkes.

Oppe på en rygg flater det ut. Her kan jeg gi på litt. Han har sett meg. Nå gjelder det å ikke virke sliten. Da kan han få det mentale overtaket. Men jeg må ta en pissepause.

Jakten fortsetter. Ved en stor myr stopper han opp. Her er det vanskelig å finne igjen merkene. Noen merker har tydeligvis blitt borte. 
- Hei, sier jeg da jeg tar han igjen. - Vanskelig å finne løypa?
- Ja, svarer han og kikker på kartet. Han virker sliten.  
- Vi skal nok videre nordover, sier jeg speider rundt meg. Et godt stykke unna, på andre siden av myra, ser jeg et nytt merke.
- Nå er jo det verste over. Vi har bare 14-15 km igjen, og mye er nedover, sier jeg for å forsøke å muntre opp konkurrenten.
- Jeg deltok i fjor, og har gruet meg ekstra mye til denne etappen med alle haugene i terrenget. Det er mye tungt igjen, sier han. 

Kan det virkelig være så ille her? Dette terrenget er jo morsomt syns jeg. For å unngå å bli smittet av negative tanker rykker jeg fra. Mange steder strutter "Fjellets gull", modne molter, frem fra myra. De gir god energi. Midt i en moltespising er han plutselig på siden av meg igjen. Jeg må øke farten enda mer og la moltene glede noen andre. 

Løpbart terreng nedover full av utfordringer er vel det gøyeste som finnes innen løping. Lyngpartier, myrer, gresstuster, skjulte hull, fjellbjørk og bergknauser forseres i full fart. Noen ganger dukker det også opp et dyretråkk eller en smal sti. Mose og myr gjør også at det ikke er så farlig om jeg skulle falle. Det skjer ikke. Konkurrenten blir borte bak meg. 

Et hyggelig gjensyn

Nede ved en setervoll ser jeg plutselig en annen rygg foran meg. Den treningstrøya kjenner jeg igjen.
- Hei Mikael!, roper jeg. 
Han snur seg og smiler. Jeg klapper han på ryggen. 
- Så hyggelig å se deg igjen. Bra jobba, sier jeg.

Samtidig er konkurranseinstinktet mitt styrende nå. Mikael er sterk oppover. Jeg må dra fra han nå på flata om jeg skal klare det. 
- Jeg løper videre jeg, sier jeg og setter opp farten igjen.  
- Ja, den er god, sier han. 

Å ha Mikael jagende i ryggen bidrar til at jeg klarer å holder beina løpende, og ikke begynne å gå i stigningene. Ved en elv stopper jeg for å drikke vann med snyltekoppen og kjøle ned hodet. Kommer han plutselig ut av buskene tro? Nei, jeg har klart å få et forsprang. Like etter tar igjen en person til som går oppover. 

Beina begynner å stivne

Nå løper jeg nedover på en traktorvei. Det kan ikke være så mange km igjen til mål. Jeg  vet ikke hvor lenge jeg løpt. Da jeg hadde løpt 44 km sluttet jeg å se på klokka. Den viser stort sett alltid at det er lenger igjen enn jeg tror, noe som blir demotiverende. 

Jeg husker at løypeprofilen går opp på slutten. Men hvor lang er den etappen tro? Var det sti eller vei? Beina begynner å bli bra stive. De har holdt det gående i over 50 km, 2000 stigningsmeter og steinete utforbakker. Da jeg når bunnen av traktorveien starter en ny stigning på grusvei. Der oppe på toppen ser jeg enda en konkurrent. Klarer jeg å ta han også? Hodet vil jeg skal gå, men nå må jeg løpe. Jeg skrur på Wagner og jaktinstinktet igjen. Tempoet mitt er ikke høyt, men det er jevnt. Om litt passerer jeg han også. Nå er det bare å la motoren gå. 

Hjernen kortslutter

I et kryss er det sperrebånd langs veien og pil til venstre. Hva er dette? Skal jeg virkelig bak sperrebåndet og inn i krattet der? Hjelpes. Klarer jeg mer kronglete sti oppover nå? Bak sperrebåndet står trærne tett og jeg ser ingen sti. Et sekund senere er hjernen tilbake med en mye bedre analyse av løypa. Jeg skal forbi sperrebåndet langs veien og bare fortsette på grusveien til venstre. Puh.

Noen minutter senere ser jeg plutselig bilene på parkeringen nedenfor mål. Allerede? Fantastisk! 
 

Belønningen

Arrangørene har så klart lagt inn en siste kraftanstrengelse. De siste 200 meterne opp til målgang ved hytta er bratt. Pusten går tungt. Beina er seige. Nå har noen sett meg. De roper og heier. Nye krefter hentes frem. Jeg løper i mål. Så utrolig deilig å komme frem. 

På veggen ser jeg tidtakerklokka. 8:59? Har jeg ikke brukt lenger tid enn det? Gøy! Mona gir meg en fin medalje.

På hytta smiler alle. Her er deltakerne som har kommet i mål før meg. 
- Hva ble vinnertiden? Hvem vant?, spør jeg. 
- 6:57. Det ble et skikkelig spurtoppgjør mellom Askild og Terje, svarer en.
Utrolig. Tenk at det går an å bli så sprek.

En deltaker kommer i mål.

Tankespinn fra campingstolen

Min første konkurranse i ultraløp er gjennomført. Flere løpere kommer i mål. Stemningen på hytta er super. Alle er fornøyd med egen innsats. Et ultraløp er jo først og fremst en kamp med seg selv. 

Den beste belønningen er den fantastiske naturopplevelsen, seieren ved å komme seg gjennom alt slitet, tilfredsstillelsen etter målgang og møtet med de andre løperne underveis og etterpå. 

Blefjells Beste minnet meg igjen om at samspillet mellom kropp og hode er avgjørende. Underveis kom tankene der jeg lurte på hvorfor jeg utsatte meg for noe så slitsomt. Så fant jeg ny motivasjon. Jeg unngikk å gå tom og klarte å få opp tempoet skikkelig de siste 20 km. Samtidig innser jeg at jeg fortsatt trenger mye mer trening i motbakke.

Miljøet rundt konkurransen var jovialt og inkluderende. Akkurat slik jeg håpet det skulle være. At noen få ildsjeler kan skape så mye løpeglede fra sin egen hytte er imponerende og inspirerende. Å merke løypa må ha vært en kjempejobb.

Løpets fotograf Bjørn bekrefter det jeg mistenker.
- Ja, løypeansvarlig Einar har bakgrunn fra orientering, sier han. 
- Var det ikke det jeg tenkte. Det var en utrolig kreativ løype. At vi skulle ut i så mye terreng hadde jeg ikke forestilt meg i mine villeste fantasier, sier jeg.  

Tenk hvilke opplevelser andre ultraløp kan gi. Vil jeg orke det igjen? Vi får se. Nå er det grillpølser, vørterøl, mer løpeprat, samt reine og tørre klær, sokker og sko som gjelder.

På pallen/ kubber i herreklassen for 56 km står Askil Vatnbakk Larsen (6:57:57), Terje Fredriksen (6:58:05) og Thomas Øderud (7:48).

Løpets tre beste kvinner ble Trine Holmer-Hoven (9:27:47), Kristin Bruserud (9:42:07) og Linda Bengtsson (10:00:13).

Epilog

Blefjells Beste var starten på mange år med eventyrlige opplevelser, utmattende utfordringer, nye venner og en livsstilsendring. Våren 2017 deltar jeg på KRSUltra, og går på en smell halvveis. Noen frivillige får meg videre, og jeg lærer at et er mulig å fullføre likevel. Les historiern KRSUltra - løpet som forsøker å knekke meg. Senere samme sommer deltar jeg på Blefjells Beste igjen. Da bruker jeg 1 time og 20 minutter mindre enn i 2016.

Fakta om ultraløp

• Ultraløp, eller ultramaraton, er en betegnelse på løp som er lenger enn maraton (42195 meter) i distanse.

• Typiske ultraløp basert på distanse er på 50 eller 100 kilometer, eller 50 og 100 engelske mil.

• De vanligste tidsbestemte ultraløp er 6-timers, 12-timers og 24-timers. Det finnes også 48-timers løp, 6-dagers løp og andre enda lengre utfordringer.