Kryssing av Barlindåsen og et jernbanespor

Jeg løper inn i en mørklagt skog der lyset ikke slippes inn. Instinktet skjerper sansene. Er det andre her? Plutselig rykker jeg til av en brå bevegelse foran meg.

Tekst og foto: Bjørnar Eidsmo

Hjemme, noen timer tidligere, rister jeg av meg gårsdagens moro. Det er søndag, jeg har helt fri og kan gjøre akkurat som jeg vil. 

FRIDAG ER LØPEDAG

Uka har vært intens og innholdsrik. Først fire dager for å besøke bedrifter og familie i Austevoll og Bømlo, så "Not yet 40 fest" med kolleger på fredag og deretter bohemsk bursdagsparty lørdag for Per Magnus. Han ble faktisk 40 år. Nå må jeg ha frisk luft. Hvor skal jeg dra? 

Barlindåsen har lenge vært på ønskelisten. Det er en årsrygg i Maridalen nord for Oslo som flere skryter av. Jeg ser på kartet over Nordmarka og legger en plan. Deretter er det bare å stramme lissene og rusle ut.

Dørstokkmila er passert. 

Dørstokkmila er passert. 

Høsten er godt igang. På Sagene leker barn og voksne med gule lønneblader. Oktober har vært usedvanlig fin med mye oppholdsvær. Nå kommer november smygende med stadig kortere dager. Dermed setter jeg enda mer pris på å være ute i dagslyset.

For å få en mer spennende tur skal jeg ta bussen til Kjelsås og toget videre derfra. Da kan jeg løpe tilbake til byen.

På Kjelsås stasjon er stemningen mer som i en småby fra en svunnen tid.

På Kjelsås stasjon er stemningen mer som i en småby fra en svunnen tid.

Lokaltoget mot Gjøvik er et godt hjelpemiddel for fine turer i marka.

Lokaltoget mot Gjøvik er et godt hjelpemiddel for fine turer i marka.

Et stopp senere er jeg på Snippen stasjon. Ruter billetten for Oslo gjelder også hit. Genialt!

Et stopp senere er jeg på Snippen stasjon. Ruter billetten for Oslo gjelder også hit. Genialt!

"Denne vogna brukes til trening til Finnmarksløpet. La den være i fred", står det på treet. Her er det noen som tydeligvis har det moro i skogen. 

"Denne vogna brukes til trening til Finnmarksløpet. La den være i fred", står det på treet. Her er det noen som tydeligvis har det moro i skogen. 

Ser du sidesporet?

Ser du sidesporet?

Ryktene er sanne. Her er det kvalitetsti for løping.

Ryktene er sanne. Her er det kvalitetsti for løping.

Det første møtet

Etter den første stietappen krysser jeg en grusvei. Foran meg ser jeg stien blir bratt. Jeg har hatt på en ekstra ullgenser under oppvarmingen. Den må av. I det jeg drar genseren over hodet merker jeg at det er noe ved siden av meg. 

- Voff!
Det er liten hund. Eierne er rett bak. 
- Hei, hei, sier jeg.
- Hei! Stemmer det at det er fin utsikt der oppe?, spør karen.
- Jeg har ikke vært her før, men jeg hørt det skal være flott på toppen ja, svarer jeg. 
- Da ses vi der, sier han. 

Jeg tenker at siden de går og jeg løper er vel egentlig det lite sannsynlig. Der tar jeg feil. Historien om haren og skilpadden skal igjen gjenta seg.

Utsikt? I marka er det ofte noen trær i veien.

Utsikt? I marka er det ofte noen trær i veien.

Barlindåsen

Kneika opp er bratt, men det tar ikke så langt tid før jeg er oppe på det som kan se ut som toppen. Her er det et skilt, gul maling på en stein og 384 meter over havet*. Trærne hindrer egentlig mer av utsikten enn jeg forventet. 

Jeg løper videre i lett og morsomt terreng. Stien deler seg. Hvilken skal jeg ta tro? Det blir den tørreste. 

Det er flere ute og går tur. En dame leter tydeligvis etter et sted å skvette litt revir, og det som må være mannen i følget venter på en stubbe midt i stien like nedenfor. Jeg fyker forbi med skylappene på.

Etterhvert innser jeg at stien jeg løper på tar meg vekk fra kanten av åsen der det kan være flere utsiktpunkt. Her er det bare å endre kurs 90 grader og løpe rett vest i terrenget.

Det skal vise seg å være lurt. For plutselig åpner skogen seg helt og byr på det som må være det flotteste utsiktpunktet over Maridalen. 

Videre, langs kanten av Barlindåsen, finner jeg en naturlig sitteplass. Vinden blåser liv i glørne i et forlatt bål foran meg. Her er det fint å ta en pause.

*Det høyeste punktet på Barlindåsen er 407 meter over havet.

Dansken, norsken, norsken og norskeN

På vei tilbake mot stien ser jeg først en hund og deretter to mennesker. Det er de samme som jeg møtte tidligere. Hvis de fortsetter der de går nå, går de glipp av hele høydepunktet på turen. 

- Hei! Dere må komme hitover. Det er her borte utsikten er, roper jeg til dem. 
- Takk!, svarer karen som står på en liten høyde over meg et stykke unna.
Jeg skal til å fortsette. 

- Nå som du først har stoppet, har du et øyeblikk?, spør karen. 
- Klart det, svarer jeg. 

De kommer ned.
- Vet du om vi kommer oss tilbake herfra?, spør fremmedkaren.
- Tilbake?
- Ja, til eh...Sande et eller annet.
- Sandermosen?
- Ja, vi har en bil i det området.
- Ta til høyre på blåstien som kommer lenger framme så går det nok bra, sier jeg.

Her er det flere som ikke er så kjent og bare drar ut i skogen for å utforske. Kanskje de er vant med det? 
- Hvor er dere fra?, spør jeg. 
- Hunden har vi nylig hentet i Danmark, Thea er fra Tromsø og jeg er fra Ålesund. Jeg heter forresten Dag, sier karen og hilser.

Det slår meg at Dag og Thea har vokst opp med spektakulær natur rundt seg. Kanskje de savner litt mer spenstig natur nå som de bor i Oslo?

Reklamepause

- Vil dere ha noen tips om morsomme turer i nærheten med flott utsikt?,  spør jeg.
- Ja, gjerne!

I sekken har jeg med et kart over marka. Jeg viser dem hvor Pershusfjellet og Gyrihaugen ligger. Blefjell blir også nevnt. Da kommer jeg på at Blefjell har jeg også omtalt på Sidesporsiden.

- På nettsiden jeg lager, Sidespor, kan dere lese om flere turer i nærheten, sier jeg. 
Dag noterer ivrig. Dansken sirkulerer rundt oss og snuser på mose. 
- Sidespor? Jeg liker navnet. Det kan bety flere ting, sier Thea. - Er du herfra?
- Jeg har bodd lenge i Oslo, men er opprinnelig fra Sauland i Telemark, svarer jeg. 

To spørsmålstegn lyser mot meg. Via ikke helt ukjente Gaustatoppen får de plassert meg litt bedre.
- Det forklarer mer om hvor du har naturinteressen din fra, sier Thea. 

Det ble et hyggelig møte i skogen, men jeg har langt igjen og må videre. Kanskje jeg treffer dem ute i naturen en annen gang?

Det har ikke vært tørrere i oktober i Oslo siden målinger startet i 1937. I skogen er det likevel nok av ferskvann.

Det har ikke vært tørrere i oktober i Oslo siden målinger startet i 1937. I skogen er det likevel nok av ferskvann.

Togskinner splitter skogen

Etter å ha løpt ned fra Barlindåsen dukker det opp grusveier her og der. Har du lest om noen av mine sidespor før, vet du at grusvei ikke er favoritten. Det er noe med å se langt fram uten at det kommer noen utfordringer. Det gjør løpingen mentalt tyngre. 

Så fort det byr seg en mulighet følger jeg derfor en åpen glenne inn i skogen igjen. Stien jeg er på løser seg plutselig helt opp. 50 meter senere er jeg ved Gjøvikbanen. Her er det ingen overgang eller tunnel slik som der grusveiene er. Dermed gjelder det å være forsiktig. Jeg vet hvor fort toget kan komme.  

Dagens sidespor krysser togsporet flere ganger. 

Dagens sidespor krysser togsporet flere ganger. 

På andre siden av skinnene er det åpen skog med myk mose.

På andre siden av skinnene er det åpen skog med myk mose.

Er det en dinosaurfot eller et tre?

Er det en dinosaurfot eller et tre?

Maridalsvannet

En god stund senere står jeg ved en sving jeg kjenner godt. Her er det et godt utsyn over Maridalsvannet. Nå er jeg på den populære grusveien som går på østsiden av vannet. Jeg vet at i skogen over meg er noen suverene stier som følger høydedraget mot Kjelsås. I dag har jeg lyst å oppdage helt nye steder. Har jeg et tredje valg?

Maridalsvannet dekker 90 prosent av Oslos behov for drikkevann.

Maridalsvannet dekker 90 prosent av Oslos behov for drikkevann.

Dette ville vært rart om det ikke var noen fine steder helt nede ved selve vannet, tenker jeg. Etter 15 år i hovedstaden vet jeg fortsatt lite om hva som skjuler seg der. På grunn av jernbanen og at det er et drikkevann er det ikke naturlig å gå dit. Skinner, gjerder og skrenter stenger oss ute.

På tide å krysse jernbanen igjen. Vær forsiktig om du vurderer det samme. Her er det fritt fall om du tråkker feil.

På tide å krysse jernbanen igjen. Vær forsiktig om du vurderer det samme. Her er det fritt fall om du tråkker feil.

Klar bane. 

Klar bane. 

den bortgjemte Vannbredden 

En bratt skrent fra jernbanesporet tar meg ned til vannet. Terrenget er kronglete. Jeg finner ingen sti. Steinene her er såpeglatte.

Her må jeg snu og klatre.

Her må jeg snu og klatre.

Naturens kunstverk er overalt.

Naturens kunstverk er overalt.

Det første fine stedet jeg finner ved vannet.

Det første fine stedet jeg finner ved vannet.

Ikke fullt så tilrettelagt for ferdsel her. Det rare er at greinene vokser rett opp av bakken.

Ikke fullt så tilrettelagt for ferdsel her. Det rare er at greinene vokser rett opp av bakken.

Angst i mørket

Nå er vi tilbake der historien startet. Det begynner å bli sent. Jeg kommer inn i en skog der det som måtte være igjen av dagslys ikke slipper til. Her er heller ingen stier. Mørket endrer hvordan jeg tenker. Alt blir mer skummelt. Samtidig er jo mørke bare fravær av lys. Eller?

Samtidig med at instinktet skjerper sansene settes også fantasien i sving. Jeg begynner å tenke gjennom hva jeg gjør om noe uforutsett skulle skje. Akkurat da oppdager jeg en brå bevegelse rett foran meg. Noe spretter opp. Jeg kveler et skrik. 

Den mørke skogen. 

Den mørke skogen. 

Noen tideler senere forstår jeg hva som skjer. Det er rådyr. En hvit stump fyker avgårde. Om jeg begynner å rote frem mobilkameraet kan jeg fort gå glipp av fortsettelsen. Istedenfor står jeg helt stille og myser i mørket. 

Sekundene går. Så, mellom trærne, ser jeg et rådyr løpe i en bue rundt meg. Det spretter over marken som om underlaget er en trampoline. Rådyret forsvinner. Jeg venter. Er det flere dyr her? Ja! Nå kommer et like sprettent rådyr til. Det følger samme ruta og blir borte. For en flott opplevelse! Naturen er full av overraskelser.


Lys i mørket

Når mørket omfavner meg slik er det vanskelig å løpe. Jeg vender blikket i retning av Maridalsvannet. Kanskje det er mer åpent der? Men hva er det for et lys jeg ser mellom trærne?

Noe skjer nede ved vannet.

Noe skjer nede ved vannet.

Jeg setter kursen rett mot vannet. Da jeg kommer ut av den mørke skogen åpenbarer det seg et syn jeg aldri har sett makan til. Det er noe av det vakreste jeg har sett. Himmelen og vannet er badet i et lys av gull!

Naturen viser seg i all sin prakt (Klikk for stort bilde).

Gull glir etterhvert over til rosa når jeg ser nordover.

Gull glir etterhvert over til rosa når jeg ser nordover.

Tenk at sidesporet fra grusveien oppe i åsen, over jernbanen og ned til vannet skulle lede til så flotte opplevelser.

Området jeg nå er skjuler også et mysterium. Oppe i et tre ser jeg den største fuglekassa jeg har sett. Hva bor der tro? En flyvende øgle? Det får jeg finne ut en annen gang.
 

skremt igjen

Historien kunne sluttet her, men jeg blir jammen skremt enda en gang. På vei opp fra vannet og inn igjen i den mørke skogen går jeg nesten rett på en slags bunker full av graffiti. 

Hva er dette for et sted?

Hva er dette for et sted?

Er dette et tilholdsted for radikale omstreifere, uteliggere eller noen med skumle hensikter?

Når jeg leser hva som faktisk står på veggen forstår jeg at det sannsynligvis er vennlige folk som kommer hit.

Når jeg leser hva som faktisk står på veggen forstår jeg at det sannsynligvis er vennlige folk som kommer hit.

Ikke vet jeg hva dette bygget er til. Kanskje du vet?

Ikke vet jeg hva dette bygget er til. Kanskje du vet?

Marka er full av kontraster. Turen over Barlindåsen med bonusen ned til Maridalsvannet ble innholdsrik. Sidespor har det med å overraske.

Se alle artikler fra Sidespor
Følg Sidespor på facebook