Oppdrag Sognefjorden del II

 Colin Archer skøyta tar oss videre til toppturer, påskerock og familierøtter. 

Tekst: Bjørnar Eidsmo
Foto: Knut Halvor Møgster og Bjørnar Eidsmo

Redningsdåden i Hamningberg

Agia Ohio, som vi er ute med, er altså en Colin Archer skøyte. Dette er en båttype med lange tradisjoner langs norskekysten. 

"- Send assistanse omgående!, lyder det fortvilte nødropet fra Havningberg. Havet står i kok, og en orkan holder på å kaste en hel fiskeflåte på land". 

Jeg leser i en bok som ligger ombord. "Colin Archer - Redningsskøyte nr. 1" av Toril Grande og Knut Von Trepka. Den forteller en imponerende historie om båttypen vi seiler.

"En forrykende mandag i 1894 ligger hundre båter svært utsatt til i Havningberg. Over telegrafen blir det sendt nødmelding til Vardø - ca 15 nautiske mil lenger sørøst - om at mange mennesker er i den største livsfare.

Skjebnen vil det slik at redningsskøyta RS 1 "Colin Archer" kvelden i forveien er kommet til sin første faste stasjon i Øst-Finnmark, Vardø. Trygt forankret bak moloen, men klar til å tørne ut på kort varsel. 

På første forespørsel går den lille seilskøyta uforferdet ut i brottene, der andre - også den nye dampbåten "Heimdal" må snu. Med små seil og klosshalte skjøter krysser "Colin Archer" mot stormen. Folk i Havningberg tror ikke sine egne øyne da den manøvrerer mellom nødstedte båter og berger folk én etter én. Med 22 reddede under dekk seiler skøyta tilbake til Vardø. Der får redningsfolkene bare beskjed om å tømme sjøstøvlene sine og dra tilbake, da flere er i nød. Resultatet av denne store redningssdåden er at 36 mennesker blir reddet, ingen omkommer, selv om 85 fartøyer blir knust til pinneved".

Slik starter historien om redningsskøyta "RS 1 Colin Archer" og en av Norges meste kjente redningsaksjoner. Redningssaken blir etter dette en folkeaksjon, noe som setter fart på det nystartede Redningsselskapet. Fartøyet er fortsatt i bruk og ligger til kai ved Sjøfartsmuseet i Oslo. Se mer om den på skutas Facebookside.


Pudderjakt

Mannskapet på Colin Archer skuta "Agia Ohio" bryner seg på helt andre og mindre utfordringer.

- Jeg ser ingenting, sier Mads Johansen. Han viser oss sine godt brukte goggles. De har et stort hull i skumgummien på toppen slik at det har snødd rett inn bak glassene.

 Det er foreløpig dårlig sikt rundt Hodlekve så vi utforsker skogskjøring i skisenteret. Foto: Knut Halvor Møgster.

Det er foreløpig dårlig sikt rundt Hodlekve så vi utforsker skogskjøring i skisenteret. Foto: Knut Halvor Møgster.

Vi er i Hodlekve skisenter utenfor Sogndal. Etter to turer med tett snødrev og dårlig sikt tar vi oss en kaffe i varmestua. 

- Når er det skibussen går tilbake igjen?, spør Mads. 

Han og jeg har vært her mange ganger før, og vet hvor flott det kan være. Nå ser vi flere steder ikke en gang hvor de preparerte bakkene går selv om vi er midt i dem. 

- Tett hullet med en bit gaffatape, foreslår jeg og ser ut vinduet. Etter en lang "anmarsj", sjøveien fra Bergen, håper vi det letner opp litt snart. Et av målene med seilturen er jo å få fin ski- og snowboardkjøring.

Topptur til Skredfjellet 

To dager før seiler vi inn Fjærlandsfjorden. Fra Bjåstad kai tar vi ski og brett på ryggen. Vi følger en vei oppover mellom gårdene. Målet er Skredfjellet som ligger 942 meter over havet. På en bro over riksvei 5 ligger snøgrensa. Her tar vi på oss skiene. 

- Hva er du driver med? Prøv heller å gå slik at hælen går helt ned i hvert skritt, sier Mads og ler. Han ser "Ski-Knuten" komme gående på tå i bindingene bak han.

- Aha! Nå ble det mye lettere!, sier en svett Knut Halvor. Dette er hans første topptur, eller var det tåtur? På sjøen lærer han gjerne bort godt sjømannskap. Her i fjellet lærer han stadig noe nytt.

Vi rusler oppover Bessdalen og legger fjorden bak oss. Sola gløtter fram. Det er også andre skikjørere her oppe. De har startet tidligere på dagen og kommer susende mot oss mellom trærne.
 

Skijenter i skogen

- Bjørnar!, roper plutselig en jente et sted i skogen. Et par hundre høydemetere under oss skimter vi noen mellom trærne. Kan noen ha kjent oss igjen på så lang avstand?

- Hei! Her er jeg!, roper jeg tilbake. 

- Det er Nina!, kommer det nedenfra. Nina Løvhaug Kløverød er endel av "Hemsedalsbanden". Det er et miljø vi er endel av som har åremålshytter i Hemsedal. Hun har tydeligvis falkeblikk og god hørsel. De blå og gule skiklærne til Mads og stemmen min har avslørt oss. Det er så klart fristende for mannskapet å skli ned og hilse på jentegjengen. Det vil bety at mange høydemetere må gås på nytt. Vi bestemmer oss for å fortsette oppover og ser dessverre ikke mer til dem. I hvert fall ikke foreløpig.
 

Skredfare

Snart er vi over skoggrensa. Foran oss ligger et myrområde og østsiden til Skredfjellet og Middagsåsen. Toppturboka for Sogn anbefaler å gå den slakeste linja opp mellom de to toppene. På slutten, mellom 8-900 meter over havet, vet vi at helningene er over 30 grader bratte. Det betyr større skredfare. Skredvarselet har satt faregrad 2 for området. Da vi går innover ser vi det nylig har gått overflateskred. Det kan skyldes oppvarming fra sola. Dette er varslet som et av flere faremoment fra varsom.no.

 Over oss har det gått flere skred. 

Over oss har det gått flere skred. 

Vi går litt til i slakt terreng før vi stopper og graver noen snøprofiler for å se på lagene. Først er et lag med noe tung nysnø, så et løsere lag, før et tredje lag med en annen snøtype. 40 cm ned er det helt hardt. Hvor gode bindingene er mellom lagene sier mye om skredfaren, men det varierer gjerne stort, selv innenfor et lite område, og det er vanskelig å vurdere. Om det skulle løsne i siden over oss ned til det harde laget vil det kunne bli et virkelig farlig skred. Det er nok av tegn til å si at det tryggeste er å snu. Og det gjør vi. Nå fikk vi også trent på å få et bedre grunnlag for en skikkelig vurdering.

Feller tas av og splitboard og ski på. Så setter vi fart mellom fjellbjørkene tilbake mot fjorden. 

Ved den siste gården før Bjåstad kai møter vi på en kar. Han eier visst brygga vi ligger på. Vi spør om det går fint at vi bruker den. Han er overrasket over at noen faktisk bruker den.

- Hva slags båt har dere? 
- Det er en Colin Archer skøyte, svarer Mads.
- Sier du det. Ja, dere må bare bli liggende.

Det tar ikke lang tid før han kommer ned på kaien med hunden Prince.
- Så dere kommer fra Austevoll altså? Jeg har en svigerdatter som jobber i teknisk etat der. 

Han tar båten i nærmere øyesyn og kjenner tydeligvis godt til slike fartøy.
- Hvorfor har dere det gule varsellyset på veggen der borte?, spør Trond.
- Før i tiden skrudde vi den på når vi ville at fylkesbåten skulle legge til, forteller han.

 Eieren av brygga kommer på besøk med hunden Prince.

Eieren av brygga kommer på besøk med hunden Prince.

Nå er kaien nedlagt, morken og sliten. For oss er det likevel et perfekt sted å ligge.  
- Hva gjør vi nå?, spør Rastløs-Knuten. - Skal vi dra til Sogndal?
- Der er det kanskje litt liv. De har blant annet høyskole og studentpub, sier Mads.
- Så det er studenter der? Interessant!, sier Knut Halvor.
- Hvor langt er det dit?, spør Trond.
- Ca 30 nautiske mil, sier Knut.

Det betyr at vi er framme sent på kvelden. Rundt oss har vi snødekte fjell, noen gårder og Fjærlandsfjorden som er helt stille.

- Hva om vi heller slapper av etter fjellturen og blir her i natt?, foreslår jeg.
- Det er en knallgod idé!, mener Trond.

Slik blir det. Ikke lenger etter putrer grytene i byssa. Det er igjen tid for joikakaker og pappvin.

Ankomst Sogndal

Neste dag, da vi går inn mot Lerumkaia i Sogndal, ser vi to jenter vinke til oss på land.
- Det er jo Nina!, sier jeg.

Hun og venninnen Cecilie, som driver Hodlekve skisenter, tar i mot oss. 
- Velkommen til Sogndal!

Så fikk vi møtt dem likevel. Ikke lenge etter kommer også Nils Endre Hatlevik og kona Malin kjørende ned på kaia. De bor på Storebø i Austevoll, og er på biltur til Malins familie i Sogndal.

Etter en dusj, eller vent litt, det var i Balestrand vi dusjet sist. Etter en kattevask, tar vi på oss klær til mer urban bruk. Altså noen annet enn ullundertøy og mariusgenser. Deretter setter vi kurs for La Pergola, en av byens pizzarestauranter. Her blir vi servert både øl og mat. Det er første gang på turen noen andre lager mat til. For en luksus! 

Vendepunktet

La oss rette blikket tilbake til varmestua i Hodlekve. Mads har fått gaffatape på skibrillene og vi har spist fabelaktig lapskaus.

- Se, nå kommer sola!, sier jeg.

Herfra og ut er det bare velstand. Fjellene viser seg fram i all sin prakt. Det ligger 20 cm tørr snø overalt. Vi leker oss utenfor løypene og finner morsomme hopp som sogndølingene har laget i terrenget. 

 Vi har fjellet for oss selv.

Vi har fjellet for oss selv.

Fortsatt gjenstår kronjuvelen. Vi tar den nye skiheisen til toppen. Derfra fortsetter vi en kort kilometer innover fjellet. Foran oss ligger det morsomste frikjøringsområdet jeg vet om. Spredt skog full av utfordringer. Linjen vi skal kjøre er trygg. Det er sol, ny snø og vindstille. Ingen har vært her før oss denne dagen. Vi er alene. 

- Tenk at vi skulle være så utrolig heldige!, sier jeg. Så setter vi jublende utfor.

 Anmarsjen via seilbåt helt fra Bergen belønnes endelig med sol og urørt nysnø. 

Anmarsjen via seilbåt helt fra Bergen belønnes endelig med sol og urørt nysnø. 

Badealarm

På kaia i Sogndal er det ikke så mye som er tilrettelagt for oss sjøfolk så tidlig i sesongen. Vi finner strøm i venterommet til hurtigbåten. Det er ikke noe dusj tilgjengelig. Knut Halvor vet råd og står plutselig i bokseren på dekk. Til jubel fra noen forbipasserende stuper han ut i den kalde fjorden. Stuerten, altså meg, er da midt i middagslagingen. Som ivrig badeentusiast frister det å hoppe etter. Da kyllingen er vel plassert i ovnen tar jeg meg et bad jeg også. Det er iskaldt, men etterpå føles det jo alltid godt. Badebandens motto, "Du angrer aldri på et bad!", stemmer igjen.

Havariet

Det er en episode fra tidligere på turen som ikke er fortalt. Sensuren er nå opphevet, så her kommer det.

Vi er mellom Skjerjehamn og Eivindvik. Lettbåten henger på slep etter båten. Da det blåser som verst, opp i 40 knop i kastene, tipper lettbåten plutselig bakover og helt rundt. Enda vi hadde festet tunge sjakler på slepetauet. Der og da klarer vi ikke å snu den tilbake. Dermed blir påhengsmotoren, en firetakters Suzuki, liggende under vann i 15 minutter. Dette setter igang en lang prosess for å redde motoren. 

Knut Halvor ringer forsikringsselskapet sitt.

- Hei, dette er Knut Halvor Møgster. Jeg har en case, sier han. Samtidig går brannalarmen i byssa. Det skjer stort sett hver gang vi tenner på rødspriten for å varme opp gasskomfyren. Akkurat nå var det litt dårlig timing fra stuerten.

På Balestrand kai har vi motoren på land for andre gang. Den er tidligere fått spyling med ferskvann. Her kommer en lokal venn av en venn, "Trailer-Thomas", med pluggnøkkel. Dermed får vi vannet ut av sylinderene. Bensin skyldes gjennom. Utrolig nok så starter motoren da vi forsøker.

Her vi nå ligger i Sogndal fortsetter "Påhengs-Knuten" reparasjonen. Trond dukker opp i oransj DOF-kjeledress. Oljen skiftes ut flere ganger. Deretter går den som en klokke. 

Påskerock

Knut Halvor har fått tips av en venninne om at det er påskerock i Høyanger. Han ringer havnesjefen der. Hun bekrefter at de har kaiplass til oss. Vi får nummeret til en vaktmester som kan møte oss i havnen. 

- En Colin Archer sier du? Nei, nei, nei. Når det endelig kommer båt, så er jeg på ferie. Dere må sende bilde. Og kos dere på puben, sier vaktmesteren da Knut Halvor ringer. Vi får nummeret til reservevaktmesteren.

Etter en fin dag utover Sognefjorden ankommer vi Høyanger. Reservevaktmesteren møter oss på kaia.

- Det er litt tidlig på sesongen, så vi har ikke fått vasket klart dusjen og slikt, sier han. - Men dere må bare bruke det. Og ta det dere en tur opp trappene langs rørgata, anbefaler han og peker mot den bratte fjellsiden på andre siden.

Trond, Knut Halvor og jeg får på oss treningstøy og løper avgårde. Etter 1250 bratte trappetrinn får vi fin utsikt. Her oppefra ser tettstedet og fjorden helt annerledes ut. Vi fortsetter opp til skianlegget. Samtidig gjør Mads klar kveldens middag. Blir det joikaboller tro? Neida, denne gang er det faktisk kjøttkaker på menyen.

På Øren hotell er store deler av Høyanger samlet for påskerock. Det er trivelige folk i alle aldre. Noen går i skinnjakker til den lokale MC-klubben. En har på seg sin fineste, turkise og glinsende dress. Mange av jentene har pyntet seg med kjoler. Ved en stolpe henger fire skjeggete fjordseilere. Nå har de plutselig havnet på en fest der gjensynsgleden blant de lokale er skyhøy. 

- Skål!, sier jeg. - Skål!, stemmer resten i.

Så setter det første av fem band igang. Jøss! Musikken er skikkelig bra. På scenen gjør blide musikere en solid jobb med å løfte stemningen i industribygda.

- Hei karer! Karoline, som tipset oss om festen, kommer forbi og hilser på mannskapet med et av de kraftigste håndtrykkene jeg har kjent. Hun bor i Bergen, og er hjemme en tur i påska.
- Hva gjør du her?, spør en lokal kar som kjenner igjen Knut Halvor.
- Jeg er på seiltur, svarer han.
- Nei, det tror jeg ikke noe på! 

Det er nok ikke hver dag folk legger til kai her. Det femte bandet spiller steinhard rock. Da det siste gitarriffet setter punktum, rusler vi tilbake til båten og lager oss ostesmørbrød. Høyanger har levert.

Livet ombord

Austevollingene er kjapt oppe om morgenen og kaster loss. Trond er kaptein og står til rors når vi går inn og ut av havn. Kvelden før har han pumpet diesel fra lagringstankene til dagtanken. Fortøyningstau kveiles og henges opp. Stuerten rydder deretter messa og lager til frokost. Knut Halvor dukker ofte også opp og hjelper til. Han har god appetitt og elsker egg. Hver dag setter han derfor på vann til koking på kaminen. Innsatsen har gitt han lærlingstatus i byssa. Frokosten spiser vi på dekk.

 Stuerten igang med dagens middag.

Stuerten igang med dagens middag.

Det blir mye kjøring på motor siden vi har lange etapper og vinden ikke får oss raskt nok fram. Når vinden først er gunstig og vi skal sette seil starter en helt annen prosess. Først ryddes alle løse gjenstander bort. Det er mye tau ombord. Ved første øyekast er det vanskelig å se hva som brukes til hva. Trond har oversikt. Mads og Knut Halvor ser også raskt hva som skal gjøres. Stuerten tar i mot kommandoer. Fokka tas opp. Vi er tre mann som jobber med storseilet. 

- 1, 2 og hoi!, roper vi og drar det opp den 18 meter høye masta.

 Seilene er oppe.

Seilene er oppe.

Skuta har to master, og noen ganger drar vi også opp mesanseilet akter. Toppseilet over storseilet har vi brukt én gang. Klyverseilet, som kan settes opp via spydet foran i baugen, har vi ikke fått testet skikkelig. Når seilene er oppe og motoren skrus av starter en helt annen opplevelse av båtlivet. På kryss mot vinden krenger skuta gjerne 15-20 grader. Lyder fra bølgeskvulp, knirking i riggen og vindsus trer fram. Seilene trimmes og vi skyter fart. Det er nå Agia Ohio viser frem sin flotteste side.

Fiskelykke i Nyhammar

Som nevnt i forrige reisebrev er min bestemor, Ingrid Eidsmo, vokst opp på Nyhammar, et lite øysamfunn nord for Eivindvik. Hit dro vi på familieferie i oppveksten, ofte i kombinasjon med en tur til Austevoll. Jeg har ikke vært der på over 20 år, men husker det er en fin kaiplass der hvor rutenbåten la til før. Beliggenheten er også god i forhold til distansen vi har igjen til Bergen.

- Der fikk pappa en gang en torsk på stang på 5,5 kg, sier jeg og peker på et nes. 
- Tenk å hatt fiskemiddag i kveld!

Like etter tøffer vi inn i Nyhammersundet. Det er faktisk litt folk på land. Jeg trodde kanskje det var helt fraflyttet her. Foran oss ser jeg det gamle huset der bestemor har levd sine barndomsår. 

Min far ringer. Han bor på Notodden. Det er der min bestemor og bestefar bosatte seg etterhvert. 
- Nyhammar, svarer jeg.
- Ja, er du der nå? Da har jeg besøk av noen som vil snakke med deg.
- Vi må bare legge til kai først. Ringer deg opp igjen straks.

Fullmånen nærmer seg. Det er lav fjære. Likevel er det heldigvis dypt nok for oss å legge til. Jeg ringer pappa opp igjen.

- Da har vi fått fortøyd båten, sier jeg.
- Flott! Her er bestemor, sier pappa.
- Så gøy at dere seiler innom der, sier bestemor. Hun har selv veldig lyst å komme tilbake hit.

På land treffer jeg på Randi og Magnar Nyhammer. De er i slekt langt ute og vet godt hvem min familie er.  

Det blir mye sitting når vi er ombord i båt. Derfor trenger vi fysisk aktivitet på land. Seilklær byttes ut med turklær. Nå er det tid for å utforske øya.

 Mannskapet klar for frilufsliv på land.

Mannskapet klar for frilufsliv på land.

Etter et par kilometer får vi et fjell på høyre side. Vi kravler oss oppover lia og friklatrer på fine berg. Vel oppe får vi en storslagen utsikt over øya og ut mot havet. 

- Det er alltid en topp bak toppen, sier Knut Halvor og vil videre til neste høyde. 
- Jeg returnerer til båten og prøver å få noe fisk til middag, sier Trond.
- Det blir jeg med på, sier Mads.
- Får dere to torsker, er det fantastisk, sier Knut Halvor. Han tror ikke det er torsk her, men mener vi kan håpe på en sei.

Jeg slår følge med min fetter til neste høyde. Underveis forteller han om kjennemerker rundt oss som brukes av skip til sjøs. Vi ser fjellet "Den Norske Hesten" i nord og innseilingen til Bergen i sørvest.

Samtidig går Trond og Mads ut med lettjolla. Med seg har de en gammel harpe og en fiskestang med sluk. Der sundet inn til vågen er smalest prøver de seg. 

- Det biter på!, sier Trond. Han har akkurat fått ut snøret.
- Her også!, sier Mads.

Opp av sjøen drar de to fine torsker. Er det mulig å ha slik en fiskelykke?

- Jeg skal bli fisker, sier Mads. - Korte arbeidsdager. 

Senere disker de to opp dampet torsk, smørstekte grønnsaker og bacon ombord. Kapteinen har på seg stuertuniform og serverer mannskapet. Rødvin skjenkes i plastglassene. The Dublineres spiller i bakgrunnen. 

 Kapteinen serverer nytrukket torsk. Akkurat det Knut Halvor drømte om.

Kapteinen serverer nytrukket torsk. Akkurat det Knut Halvor drømte om.

Mannskapet er enige om at norskekysten byr på flotte opplevelser for alle som er glad i natur, skikjøring, torsk, joikakaker og rock. Livet på sjøen er ikke så verst.